Kultur

Gi oss frihet, eller gi oss sirkus

En vaniljemild fabel om italiensk politikk, som gir oss gleden av å se to Toni Servillo til samme pris som en.

Dagsavisen anmelder

Toni Servilo som den deprimerte og desillusjonerte partilederen Enrico Oliveri. FOTO: TOUR DE FORCE

DRAMA

«Leve friheten!»

Manus & regi: Roberto Ando

Italia, 2012

Servillo er en folkekjær skuespiller i hjemlandet, som fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Oscar-vinneren «Den store skjønnheten». Han spiller den deprimerte, desillusjonerte byråkraten Enrico Oliveri, partileder i en lett forkledd utgave av sentrum-venstrealliansen «Partito Democratica». En politiker i sterk motvind, som har deiset rett inn i lettveggen. Parlamentsvalget nærmer seg, meningsmålingene peker gal vei, og selv den innerste kretsen i partiet har begynt å miste troen på Oliveris lederskap. Han har dessuten begynt å miste troen på seg selv. Så en kveld pakker Enrico kofferten sin, og forsvinner sporløst ut i natten. Alt han legger igjen er et brev til partisekretæren Andrea Bottini (Valerio Mastandrea), som forklarer at han trenger en pustepause. Krise. Gode råd er rådyre, og som en nødløsning tar Bottini kontakt med partilederens tvillingbror Giovanni (også spilt av Toni Servillo). En eksentrisk filosofiprofessor som er til forveksling lik broren sin - fysisk, men slett ikke psykisk. Han går med på å spille rollen som partisjef fram til de klarer å spore opp Enrico. Og han spiller selvfølgelig rollen så bra at han gir hele partiet en ny vind.

Der tvillingbroren er stram, kald, distansert og formell er Giovanni sprudlende, jovial, imøtekommende og veldig sjarmerende. Han er også sprø som en havrekjeks, og har tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv på et mentalsykehus. Mens Giovanni vinner folkets hjerter i rollen som partileder, har Enrico søkt dekning i Paris hos sin gamle flamme Danielle (Valeria Bruni Tedeschi, som i et utslag av snedig casting er storesøsteren til Carla Bruni: kona til den franske eksstatsministeren Nicolas Sarkozy). Her lærer han gradvis å bli et mer harmonisk, åpent menneske og får seg deltidsjobb på et filmsett. «Leve friheten» har rammen til en bred folkekomedie, men formen er mer et lunt drama. Filmskaperen Roberto Ando har basert historien på sin egen roman, som tar i bruk velbrukte klisjeer om dobbeltgjengere, forvekslinger og politisk rollespill. «Leve friheten» holder interessen takket være en sjarmerende innsats fra Toni Servillo, som skaper to distinktive og totalt forskjellige personligheter med små fakter. Han er definitivt mest moro som den smågale eksentrikeren Giovanni, en velartikulert variant av Mr. Chance fra Peter Sellers-klassikeren «Being There».

Det er lett å se hvorfor Servillo er blitt en av Italias mest populære skuespillere, og han klarer et stykke på vei å glemme at vi har sett alt dette før i alt fra Mark Twains «Prinsen og Fattiggutten» og «Fangen på Zenda», til Chaplins «The Great Dictator» og Kevin Kline-komedien «Dave». I Italia ble «Leve friheten» sluppet en uke før parlamentsvalget i fjor, som var preget av krisestemning, apati og rekordlav valgdeltakelse. I en pussig parallell var det da også den populistiske klovnen Beppe Grillo som endte opp som valgets store vinner, mens den populistiske klovnen Berlusconi endelig ble innhentet av sin egen karma. En del av referansene i «Leve friheten!» kan være vanskelig å forstå av oss som ikke har fulgt italiensk politikk med argusøyne de siste årene, men ingen tvil om at filmen treffer den turbulente tidsånden i hjemlandet. Dette er imidlertid langt fra noen syrlig politisk satire, bare en trivelig bagatell som er litt for lavmælt til å etterlate et sterkt inntrykk.