Lederen for Rådet for legeetikk, Svein Aarseth, kommenterer i Dagsavisen (31/3) forslaget om å trygge praksisen rundt omskjæring av gutter med å si at han selv ønsket et forbud, og begrunnet det blant annet med å sammenligne med den grusomme kjønnslemlestelsen av jenter. Det overrasker meg.
Et enstemmig FN har sagt at kjønnslemlestelse av jenter og kvinner er en forbrytelse. Rituell omskjæring av gutter er utbredt, en tredjedel av verdens menn er omskåret, det er lovlig i alle verdens land og regnes som verdens eldste form for planlagt kirurgi. I Norge omskjæres omtrent 2.000 gutter hvert år. Vi er opptatt av trygge og likeverdige helsetjenester til alle i Norge. Skal vi ta innvandrerhelse på alvor mener jeg vi bør utvise mye større toleranse og aksept for at det i vårt samfunn eksisterer kulturelle og religiøse ritualer knyttet til omskjæring.
Et forbud mot omskjæring, slik Aarseth hinter om, vil tvinge praksisen under jorden. Det er vel derfor heller ikke rådet for helseetikk - til tross for alle sine motforestillinger - ikke foreslår et forbud? Denne saken handler ikke om omskjæring skal fortsette å være lov. Forslaget er i sin helhet laget for å sikre en trygg gjennomføring av noe som allerede er tillatt, altså ikke om vi fortsatt skal ha omskjæring, men innenfor hvilke rammer det skal foregå. Den forrige regjeringen sendte lovregulering av omskjæring på høring i 2011. Et flertall i høringen støttet dette for å sikre at det utføres på en forsvarlig måte. I NOU 2013:1 «Det livssynsåpne samfunn» anbefaler også et flertall at det legges til rette for en praksis som sikrer trygge rammer rundt omskjæring.
De fleste omskjæringer av gutter i dag skjer utenfor helsetjenesten. Vi vet ikke om inngrepet blir utført forsvarlig og med nødvendig smertelindring. I forrige uke offentliggjorde Helsetilsynet en tilsynssak, hvor pasienten omkom etter inngrepet. Å legge til rette for omskjæring på sykehusene betyr at vi sikrer at inngrepet utføres på en forsvarlig måte av kompetent personell. Vi sikrer også at foreldre vil få god informasjon og oppfølging etter inngrepet. Helseministeren har varslet at det vil bli en egenandel på dette inngrepet, som ikke inngår i frikortordningen. Dermed har regjeringen også gitt et tydelig uttrykk for at dette er tilbud for å sikre den medisinske forsvarligheten, men at det ikke er blant de prioriterte offentlige helseoppgavene. Jeg er heller ikke fremmed for at dette i hovedsak skal skje hos private tilbydere i spesialisthelsetjenesten, men i offentlig godkjente rammer.
En lett tilgjengelig, offentlig tjeneste på dette området er et viktig bidrag i å skape en god, flerkulturell helsetjeneste. Trygghet for barnet må være vårt viktigste anliggende. Da kan vi ikke la dagens praksis fortsette.