Farlige Aleksander Dugin som Putins ideolog

Vladimir Putins aggressive kampanje mot Ukraina er i ferd med å bli intelektualisert og analysert i hjel, der farlig mye helt samtidig marginaliseres ned til en simpel konflikt mellom en øst- og vestorientering. Dette tilslører imidlertid farlig mye av det ideologiske grunnlaget Vladimir Putin nå i stadig større grad synes å bygge sin politikk på - omsatt i praksis, speilet i ideologi og ikke minst - tilhørende mentalitet.

(Artikkelen fortsetter under her)

Aleksader Dugins fascistoide verdensbilde med den slaviske rase på topp, bærer i seg alle elementer for konfliktskaping - etter at Dolguns konturer stadig blir skarpere i Vladimir Putins retorikk og anvendte politikk. Her dreier det seg om en mentalitet som isolert sett fremstår som direkte farlig.

Etter hvert som Vladimir Putin stadig trykker på for å effektuere sine nye politiske metoder - og videre bak det militære, russiske maskineri, er det gradvis mulig å identifisere signifikante, ideologiske konturer i de trinnvise utviklingstrekkene som nå kommer på det geopolitiske feltet under Putins logo. Og, som det fremgår av artikkelen i Foreign Affaries: Den mentalitet som nå blir omsatt i praktisk politikk lover slett ikke godt for Norge og nordområdene, og slett ikke for land som Finland.

Aleksander Dugin presenteres som "Putins hjerne" i Foreign Affaries. Ultranasjonalisten og kommunisten Dugin er meget direkte i sin tale og sine skriv. Etter hvert som tiden går står det ikke til å nekte at det til dels uhyggelige rammeverket nettopp Dulgin har tegnet ut de siste årene nå stadig får flere match med Vladimir Putins politiske fremstøt- i inneværende periode. Fortsetter Putin sitt oppløp kan det være et spørsmål om tid før både Finland og Svalbard-sonen befinner sge i et utsatt nedslagsfelt.

Nå kan det hevdes at Putin og Dugin, om de ikke hadde visst om hverandre, speiler seg i en russisk kultur der nettopp ultranasjonalisme, imperialisme og rasisme har dype røtter. Forsøkene på å gjenskape den rene russiske super-identitet er slett ikke ny, da dette elementet var en signifikant ingrediens i den bolsjevikiske revolusjon i 1917. Slik maskerer begrepet "kommunisme" ofte sitt slektskap med nasjonalsosialismen og fascismen, som to, tre retninger innen en og samme totalitære familie.

"Nye Russland"

I følge Aleksander Dugin skal "Nye Russland" (Novo-Rassija) erstatte Sovjetunionen, og vil eskalere på samme måte, over tid. Krim og Ukraina inngår i dette som en viktig ingredisens i det nye slaviske stor-riket. Dette har Aleksander Dulgin nylig skrevet på bloggen, "Open Revolt!" :

We do not expect a quick victory. Everything is to be paid for. Now we are witnesses of a birth of a new political reality, that is why everything acquires a special significance. This is not a technical enterprise, not a bargain. This is history itself. The struggle for Ukraine – is a struggle for reunification of slavic peoples. Today it is clear that this reunion should be geographically different. Galicia and a number pro-western areas, and as well a large part of Kiev do not strive to Unity. We understand that. We won’t drag anyone by force. But we will not leave nor betray ours. However, for everything you have to fight and struggle to create a new political and historical reality.

Denne retorikken er ikke så direkte som Vladimir Putins fremlegg, men det hele er etter hvert så beslektet med konsepter og utviklingsretninger i dagens nasjonalistiske, russiske retorikk og anvendte politikk, at det er umulig å ikke identifisere Aleksander Dugin i Putins eget stjernegalleri, knyttet til spranhet mellom ordspill og brutal politisk praksis.

Dugins innflytelse har forøvrig økt sterkt de siste to årene. Som for Hitler-Tyskland er det også signifikante innslag av okkultisme involvert i Dulgins dystre tankesmie.

Ultranasjonalisten og fascisten Aleksander Dugin (til høyre) har stolt fortalt sitt publikum at han har hatt den tidligere Ku Klux Klan-lederen David Duke (til venstre) på besøk. Det gjelder åpenbart å knytte bånd vestover..

Det er den "nye historiske virkeloghet" som gir bekrymringer hos vestlige analytikere. Slektsskapet til tsarens despoti og kommunismens og fascismens svarte hverdag ligger tett innpå. Aleksander Dulgin kaller sin ideologi "Nasjonal-bolsjevikisk". Ut fra hans mange publikasjoner, opp mot 20 i tallet, har han hentet inspirasjon fra filosofer som Lev Gumilev. Sistnevnte utviklet en ide om en "eurastisk etnisitet" der Russland er "super-etnisk". Andre filsofer som som Aleksander Dugin viser til er René Guénon og Trubentskoy. Summen av hans fremlegg blir en form for etnisk orientert nasjonalsosialisme som i realiteten er en hybrid av fascisme, nazisme og kommunisme. For Dugin er et primært eksempel på revolusjon den Nazi-støttede "Sosiale Republikken Salò, som fant sin form i Mussolinis Italia i 1943-1945.

Med andre ord, et tankegods som på mange måter har ligget på dypet i den politiske, russiske kultur og ukultur, men som nå blir konkretisert, hempet opp til overflaten og stadig mer påaktet under Vladimir Putins KGB-regime.

Flere eksempler

Den innflytelsesrike russiske politikeren Sjirinovskij foreslo nylig at flere regioner i Vest-Ukraina holder folkeavstemninger om å bli til en del av Polen, Romania og Ungarn. Sjirinovskijs forslag er også sendt som brev til pressebyrået Reuters. Der blir det konkret foreslått at de respektive land skal holde folkeavstemning om å "ta tilbake" de aktuelle regionene.

Det er en interessant hake ved forslaget fra Vladimir Sjirinovskis forslag: Det er identisk med det som ble lagt på bordet i en hemmelig avtale mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland i 1939.

En slavisk rase

Aleksander Dugin har gjentatte ganger bygd opp teorier rundt den rene slaviske rase, som så skal herske over andre i det store "Eurasia" inngår i konseptet. Det vil si, det dreier seg om en ny, sammensatt etnisistet og rase helt samtidig, smeltet sammen gjennom historiens gang. I dette "Nye Russland" skal slavere dominere, med innslag og bidrag fra mongolene, tatarene (!) og det finsk-ugriske elementet. Det siste skal vi merke oss spesielt, da det favner land som Finland, Estland og Ungarn.

Ser vi tilbake til Sovjet-tiden, der Stalin ryddet "autonome" Sovjet-republikker i Kaukasus, finner vi igjen elementer av nevnte tankespinn. Igjen: Begrepet "kommunisme" maskerer ofte et helt sett med bånd til nasjonalsosialismen (nazismen) og fascismen.

Også i artikkelen i Foreign Affaires hevdes det at denne eurasiske ideologiske modellen allerede finnes i roten av den russiske, bolsjevikiske revolusjon i Russland:

The roots of Eurasianism lie in Russia’s Bolshevik Revolution, although many of the ideas that it contains have much longer histories in Russia. After the 1917 October Revolution and the civil war that followed, two million anti-Bolshevik Russians fled the country.

From Sofia to Berlin and then Paris, some of these exiled Russian intellectuals worked to create an alternative to the Bolshevik project. One of those alternatives eventually became the Eurasianist ideology. Proponents of this idea posited that Russia’s Westernizers and Bolsheviks were both wrong: Westernizers for believing that Russia was a (lagging) part of European civilization and calling for democratic development; Bolsheviks for presuming that the whole country needed restructuring through class confrontation and a global revolution of the working class.

Rather, Eurasianists stressed, Russia was a unique civilization with its own path and historical mission: To create a different center of power and culture that would be neither European nor Asian but have traits of both. Eurasianists believed in the eventual downfall of the West and that it was Russia’s time to be the world’s prime exemplar.

Aleksander Dugin (Fornavn skrives også "Alexander" og "Alexandr") var tidligere en hyppig bidragsyter i det ultranasjonalistiske, analytiske sentret "Den", senere kjent som "Zavra". Dugin stod tidligere bak et innbitt forsøk på å danne et "nasjonal-bolsjevikisk parti", der uhyggelig mye minner om nasjonalsosialisme, statsforherligelse og favorisering av den russiske rase som den ultimate til å lede det Ny-russiske storriket. Vladimir Putins innenrikspolitiske sikkerhetsapparat ryddet litt i bedet til Aleksander Dugin for noen år tilbake, mens Dugin selv nå synes å ha blitt tatt inn i varmen for godt. I den grad det finnes noen varme blant dinosaurene i dagens Kreml.

Dugins ideer er satt sammen av kjente komponenter i russisk politikk og kultur, som nå har kommet til overflaten under Vladimir Putins vinger. At nettopp Aleksander Dugin kommer frem fra kulissene og stadig blir mer synlig på den politiske hovedscenen i dagens Russland er symtomatisk for den dramatiske politikken som nå utkrystaliserer seg under og rundt Putins team. Et team som i all hovedsak består av KGB-personell, som slett ikke har brutt med sin fortid. Snarere tvert i mot. De tar fortiden tilbake.

"Back to the USSR"

Dersom Aleksander Dugins innflytelse er så markert som det nå kan se ut til, står Europa og Kaukasus - og Norge - overfor en dyster utvikling og innvikling, der tenkningen som lå på dypet i Sovjet-konseptet har kommet inn i en ny tid, der fortid og nåtid skal smelte sammen, og det tapte etter Berlinmurens fall skal hentes inn igjen, så langt det er mulig.

Siden det ikke er teknisk mulig å få en del land tilbake i folden, kan det bli kompensert ved å hempe inn andre enklaver og landområder, som deler av Finland og Svalbard. Stadig i tråd med den nye geopolitiske tenkningen i Moskva. To elementer er imidlertid ikke med i denne analysen: 1) Putins utfordringer knyttet til alle dem som ikke passer inn i det "Nye Russland", 2) Putin-Russlands sterkt haltende økonomi.

Vladimir Putin - utålmodig, uforsiktig og uforutsigbar

Vladimir Putin kan gjennom sine gassrør-prosjekter ha blitt for utolmodig og uforsiktig, og trodd for mye på den vest-europeiske avhengigheten av russisk gass, og tilsvarende sårbarhet knyttet til europeisk økonomi. En sensitivitet som Putin har tatt høyde for, gjennom sitt press mot Ukraina. Det den samme Putin kan ha oversett er Europas indre dynamikk, og evne til omstilling: Russisk gass kan rett og slett erstattes fra andre kilder. Tyskland vil streve en periode, men raskt hente seg inn igjen.

Hadde Norge fått beholde det gigantiske gasskilden i Hjalmar Johansen-strukturen i Barentshavet, i stedet for å gitt det hele bort til Russland i 2010 (Kalles nå Fedynsky-feltet), kunne Norge - så mye mer enn Putin - seilt opp som en av de viktigste leverandørene av naturgass til Tyskland i mange år fremover. Slik blir den eiendommelige gavepakken til Russland fra Stoltenberg-regjeringen knyttet til den like eiendommelige, nye delelinjen i Barentshavet; i seg selv et element som er like underkommunisert som den rådende mentalitet i dagens Kreml. For land som Norge og Finland kan det nå komme opplegg i Nordområdet som blir like vanskelig som farlige: Begge land vil bli innekilt i en bilateral konflikt, der Vladimir Putins regime sitter på den andre siden av bordet, som premissleverandør. Dette er rått parti.

Aleksander Dugins politiske resept er en hybrid av fascisme, nazisme og kommunisme, og bærer i seg de fleste kjente elementene fra russisk elendighetshistorie - i rett linje tilbake til Ivan den Grusomme for snart 500 år siden. Dette lover slett ikke godt. Alt tyder nå på at denne mannens ideer reflekteres i Putins lederskap og anvendte politikk.

Derfor er det viktig å studere Aleksander Dugins voksende rolle i det politiske teater som nå pågår i Kreml. Kritisk sett - med norske øyne - er det nødvednigvis ingen fordel at Arbeiderpartiets leder, Jens Stoltenberg, sitter som generalsekretær i NATO dersom det skulle komme en konfliktopptrapping i nord. Men den mørklagte kampanjen for å få Stoltenberg inn som ny leder i NATO begynte lenge før Putin-Russlands angrep og press mot Unkraina.

Putinsk press også i nord

De særdeles aggressive, russiske angrepsøvelsene som har pågått i siste halvdel av mars inn mot våre og Finlands områder, er i så henseende å betrakte som et veldig dårlig tegn. Dersom vi ser dette i forhold til den massive opprustningen som pågår på Kola, like øst for norskegrensen, med sideblikk på det som skjer på Krim og i Ukraina forøvrig, er det reell grunn til bekrymring.

Det hele speiler seg trolig i en mentalitet som isolert sett burde vært langt bedre og mye mer kommunisert i vår hjemlige samfunnsdebatt. Norske medier synes å ligge fullstendig i dvale på det sikkerhetspolitiske feltet generelt, og i forhold til dagens Russland spesielt. Et fenomen som fremstår som direkte eiendommelig isolert sett - ikke minst sett i forhold til den aggressjon som nå utvises mot Ukraina fra russisk side.

Roy Vega

2. april 2014

roynorvega@gmail.com