Jeg blir alltid varm om hjertet når jeg kommer til Amsterdam, uansett hvor kaldt det er. Grunnen til det: Trafikkbildet! Det er fortsatt noe herlig saktegående over trafikken i denne lavbygde storbyen. Båtene som flyter stille på kanalene, som løvblader på strømmen. Og ikke minst de flotte tohjulsdonigene, som seiler av gårde på sykkelstiene i rolig tempo. Bestemorssyklene, de svarte, klassiske, med høyreist, bøyd styre, som sikrer en oppreist sittestilling med god oversikt, mens man tråkker seg jevnt og trutt gjennom byhverdagen. Syklister som stopper på rødt lys og ikke utgjør en akutt livsfare for verken deg, bilene eller seg selv. Som ikke må ta en fullstendig kroppsvask etter turen, eller beskytte seg mot verden med en diger hjelm. Mindfulness in motion, gjerne med en hundevalp i kurven foran, eller en hjemmelaget kasse til ungene på slep. Nederlenderne lager ikke sykler for å komme ti sekunder - eller minutter - fortere fram. Men for å ha en hyggelig tur. Og der har vi den store forskjellen.
En Star Tour-temaguide fortalte meg en gang om forskjellen på nordmenn, svenskene og danskene på sykkeltur i den italienske Prosecco-regionen. Svenskene syklet pent på rekke og rad bak guiden. Nordmennene syklet forbi, og var gjerne framme på bestemmelsesstedet en halvtime før guiden. Danskene, derimot, sjanglet etter og tittet på livet, og kunne gjerne haike med følgebilen, om de ikke ble sittende igjen på sist besøkte vingård.
Jeg elsker sykling. Men jeg hater norske turbosyklister. Ja, jeg innrømmer det gjerne, få skapninger i dette land makter å få meg så eitrende forbanna som kondomdresshorden, som gjerne kjører tre i bredden og tror at hovednervene våre er private treningsløyper for Trondheim-Oslo, og bare er opptatt av å kjøre forbi sjefen ved Frognerkilen.
I høst var den danske sykkelantropologen Mikael Colville-Andersen her i Oslo for å snakke om urban sykling og hvordan København forvandlet seg fra å være en bilby, til å bli en sykkelby, der nesten 40 prosent av innbyggerne sykler til jobb. Han mener at det faktisk er tryggere når folk sykler uten hjelm - i de klærne vi bruker til daglig. Slike syklister er mer forsiktige, og tar ikke så store sjanser. De er en av oss, byfolka. Kjøtt og blod. Et av hans viktigste argumenter er at folk flest må kunne assosiere seg med sykling. Og det har vi problemer med her. I Norge er store deler av sykkelfeltene dominert av en subkultur: Treningstransport-idiotene. Blodsmak og pulsklokke. Som blånekter å bruke ringeklokke. De rekker ikke å varsle med den uansett.
Så hvor ble det av anstendigheten? Verdigheten? Er de for overlegne for den jevne strømmen som siger av gårde i sykkelbyer som Amsterdam, København, Paris, Barcelona og Berlin? Nederland har 16,6 millioner innbyggere, og mer enn 18 millioner syklister. De har også myndigheter som sørger for at sykling er enkelt, trygt og gøy. I år bygges det en ny, «flygende» sykkelrundkjøring over motorveien A2 i Eindhoven. Og det kommer en 34 mil lang sykkelvei dedikert Vincent van Gogh, med interaktive milepæler. 600 meter av sykkelveien blir belagt med steiner som samler lys om dagen og skinner om kvelden. For ikke å snakke om den nye, futuristiske sykkelgarasjen ved jernbanestasjonen i Utrecht, som skal bli verdens største, med plass til 12.500 sykler. Jo da, det må tilrettelegges for temposyklistene på norske veier også. Med hjelm. Men vi kunne spart noen hjerteinfarkt om syklistene lærte seg å sykle i fredeligere former og formasjoner, spesielt i indre by, og ikke på død og liv skulle kjøre forbi eller over alt som dukker opp i deres ofte akk, så innsnevrede synsfelt. Roe ned, se verden. Bli en del av en kontinental, stilig sykkelkultur.
