TEATER
Nasjonalismens apostler
Nationaltheatret, Publikumsfoajeen
Tre akter om nasjonalisme fra tre land hadde mandag urpremiere i København, Stockholm og Oslo. Alle ble videostreamet både til publikum inne i teatrene og på teatrenes nettsider.
Lucas Svenssons svenske monolog var delt mellom åtte skuespillere som snakket i munnen på hverandre om mange ting: revolusjon, opplysningens dialektikk, Thomas Mann, SS, Beethoven. Både det polyfone grepet og måten videomediet ble brukt på, uttrykte nasjonalisme som kamp. Skuespillerne kjempet om plassen i rommet, i lydbildet og foran kamera.
Minerva-medredaktør Kristian Meisingset hevdet i den norske etterdebatten at alle tre tekster var kritiske til nasjonalisme på en forutsigbar og ensartet måte. Som mye han sier, hørtes det først selvfølgelig ut: Alle vet at nasjoner også er nødvendige. Alle stykkene er kritiske til nasjoner. Ergo er de forutsigbare og mindre kunstnerisk vellykket. Men en grunn til at Meisingsets påstand er vanskelig å kjøpe, er at den ikke tillater at ord kan uttrykke sin egen motsetning eller produsere en reaksjon. Kunst, og særlig scenekunst, er ofte ute etter en slik dobbel effekt, så ofte at det i seg selv kanskje er mer forutsigbart. Står noen på en scene og gjentar Maos ord om at mennesker må knuses som egg for å skape revolusjon, er det lite oppbyggelig. Men det kan framkalle en reaksjon. Kan det være at Meisingset reagerte akkurat som teatret ville ha ham til?
Det norske innslaget hadde et mer uavklart forhold til en slik kontrakt mellom scene og sal. Det foregikk utenfor teaterrommet, i en publikumsfoaje med bar. I debatten etterpå ble dette positivt omtalt, som et ønske om å åpne teatret og nå ut til samfunnet. - Vi er Norge, gratulerer, sa skuespillerne. Dette Norge var en liten og heller tannløs gruppe aktører. Gruppen ekskluderte en person, men hun var også norsk. Skuespillerne ekskluderte dessuten også publikum, selv om vi var scenografi og sånn sett medskyldige landsmenn. De mumlet mest til hverandre med ryggene mot oss. Den ekskluderte aktøren kalte Norge for et konsensusdiktatur. Det er et eksempel på et dobbelt utsagn. Det kan forstås som kritikk av en nasjon. Samtidig, hvis man sier at det handler om norsk kunst eller norsk politisk venstreside, er utsagnet plutselig enig med Kristian Meisingset. Det kan være produktivt, men i dette tilfellet ble ordene nesten for generelle. Ja, nordmenn er enige. Men om hva?
Godt teater oppstår mellom noe som sies og noe som gjøres. For meg var det tydeligst i Christian Lollikes danske bidrag. En trontale er teater, og intensjonen med den er å samle et land. Lollike viste det ved å slakke på de uskrevne reglene for hva man kan si i en trontale, slik at den sluttet å virke. Når dronning Margrethe tviler på sine egne metaforer og minner oss om at den franske mannen hennes fortsatt vil ha gåselever, kritiserer hun det nasjonale. Men hun sier samtidig at det finnes og ikke kan reduseres vekk. Også da dronningen gikk over i perkerdansk og ble omskapt til poeten Yahya Hassan, fungerte det på flere plan: Under spillet så vi hvordan en hvit, kvinnelig skuespiller slet ganske mye med å høres ut som en ung, flerkulturell slampoet, selv om begge er danske. I andre del, som var en slags trontale til EU, kom kommisjonspresident Barroso aldri til poenget fordi han hele tida tenkte på båtflyktningene som druknet i Middelhavet. Flyktningene ligger der på bunnen ennå. Fiskene gnager på dem, som skuespilleren sa. Han spurte om vi ikke bør kalle Middelhavet for noe annet nå. På overflaten kan det se ut som en kritikk av nasjoner for å ikke ta imot flyktninger, som kanskje er forutsigbar. Samtidig er det også et spørsmål om hvordan vi skal bruke språket til å huske disse menneskene. Har vi ansvar for å huske dem i det hele tatt?
Både den svenske og den danske teksten forholdt seg både til landet sitt og til noe utenfor, enten det var tankene til Mao, båtflyktninger på havbunnen eller EU. I den norske teksten fantes ikke noe utenfor. Kanskje var det bevisst, som et bilde på hvordan vi er oss selv nok. Jeg håper det. Jeg ble i alle fall litt flau over Norge, på en eller annen måte. Burde vi gjøre mer enn å si gratulerer?