Kultur

Vi må lære av statens overgrep

Sannheten gjør ofte vondt, og i dette tilfellet kan den få nordmenn til å sette både kake og champagne i halsen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Å skrive i aviser er som å skrive i sanden. Neste dag kommer tidevannet. Men det er heldigvis noe betryggende med norsk presse. Den gir tilsvarsrett, som er kjekk å ha når man blir beskyldt for å spre både pest, kolera, eller kanskje enda verre - kristen etikk.

Det slår oss at vår rykende ferske og kanskje provoserende bok er blitt misforstått mer enn vi antok på forhånd. Dagsavisens debattredaktør Stian Bromark ser ut til å stå for en av misforståelsene (Dagsavisen 21/2), når han antyder at vi mener alle nordmenn bør skamme seg, og spesielt da majoritetsnordmenn. Dette har vi verken sagt, skrevet eller antydet.

Norge har begått overgrep og menneskerettighetsbrudd. Dette er på det rene for alle, men hvem har ansvaret? De grove overgrepene vi beskriver i boken vår at staten har gjort, er reelle hendelser begått av staten. Sannheten gjør ofte vondt, og i dette tilfellet kan den få nordmenn til å sette både kake og champagne i halsen. Jeg mistenker at det er her den reelle hunden med både pest og kolera ligger begravet. Det er så mye mer behagelig å la temaene ligge. Det er, i Al Gores ord, «en ubehagelig sannhet».

Skyld og skam er upassende begreper i denne sammenhengen, med en implisitt religiøs undertone. Således skal man ikke legge for mye vekt på tittelen av boken. Et riktigere ord å bruke er derimot ansvar. Som så ofte før er det her forskjell på jus, moral og filosofi. Sosiolog Zygmunt Bauman stiller spørsmålet om ansvar og likegyldighet når han omtaler Holocaust. Hvem hadde ansvaret for massedrapet på jødene? Var det byråkratene som planla operasjonene? Var det politifolk som foretok arrestasjonene? Var det togpersonalet som fraktet jødene til kaia? Var det sjøfolkene som seilte dem til Tyskland? Eller var det kun bødlene om skrudde på gassen? Eller hva med befolkningen, i Tyskland og i Norge, som ofte forholdt seg passiv og avventende til de overgrep som fant sted?

Det kan sies at alle var delaktige i det som skjedde. Det moderne samfunnet og det moderne statsapparatet tillater en pulverisering av ansvaret; hver enkelt var ansvarlig for en liten bit av det. Byrden er lettere å bære dersom man kan peke på andre om man blir pekt på selv. Byråkratiet og statsapparatet er per definisjon ikke personlig. Når så noen påpeker at også staten har skammelige sider, er det en lett utvei å hoppe ut av det ved å påpeke at man er et individ - juridisk sett forhøyet over fellesskapet. Så banal er ondskapen.

Det er åpenbart for oss og de fleste historikere at de nasjonale minoritetene er blitt utsatt for overgrep nettopp fordi de tilhørte en bestemt gruppe. At grupper kan bli utsatt for overgrep var også en krystallklar erkjennelse bak utformingen av både folkemordkonvensjonen og flyktningkonvensjonen. Bromark påpeker, som riktig er, at menneskerettighetene er gitt til enkeltindivider. Men særskilt beskyttelse er også gitt til grupper; ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter, og den europeiske konvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter er verdt å nevne.

Det er først og fremst grunnloven vi feirer i år, og deretter den norske staten. Det er den, og ikke den norske nasjonen - i betydningen folkegruppen som kaller seg nordmenn - som har brutt menneskerettighetene. Vi må her skille mellom bakenforliggende ideologi og aktive handlinger. Det er staten som er ansvarlig. Det er den norske stats mørke sider vi har skrevet om. Heldigvis kan vi også lære av statens overgrep, uten at vi trenger å arve noen personlig synd av den grunn.

Boken vår «Skammens historie» er en påminnelse og et oppgjør med historien. En alvorstitt i speilet for en stat som ynder å dyrke en plettfri fasade utad. Da vi begynte vårt prosjekt, spøkte vi med at ett av to ville skje; vi ville enten gi nordmenn søvnløse netter og bismak i munnen, eller måtte tvitre noen nakenbilder for i det hele tatt å få oppmerksomhet. Vi slapp heldigvis det siste, og skriver fortsatt med klærne på.

Mer fra: Kultur