DRAMA
«Dallas Buyers Club»
Regi: Jean-Marc Vallee
USA, 2013
Uansett hvor mange Oscar-nominasjoner «Dallas Buyers Club» har fått, vil sikkert enkelte skygge unna filmen fordi temaet høres temmelig deprimerende ut. «Dallas Buyers Club» har ikke det mest kommersielle utgangspunktet i verden: Et aids-drama basert på fakta, om legemiddelnæring, forretningsdrift og homofobi på 1980-tallet. Så det er kult å kunne slå fast at dette er en skikkelig underholdende, energisk og positiv film som unngår klisjeer, sentimentalisme og billig føleri. Den ramsalte tonen er helt i tråd med hovedpersonen Ron Woodroof (Matthew McConaughey). En elektriker i Texas, som innledningsvis innfrir de fleste fordommene man måtte ha om hvitt søppel med rød nakke. Han er en sneversynt hurragutt bosatt i en trailerpark, som fester bort lønningsposen på billig sprit, billige horer og billig kokain. En homofobisk, lettere rasistisk skittstøvel som vanker sammen med likesinnede, mens han ligger med alt med pupper og stapper pulver opp i nesa. Ron er ikke en sympatisk fyr, men han har en avvæpnende sjarm og bravado. Han har også en skikkelig fæl hoste, er farlig syltynn og kollapser til slutt hjemme på gulvet i traileren sin. Da han våkner opp igjen på sykehuset, kan legene fortelle at Ron har aids og toppen en måned igjen å leve. Ron er overbevist om at de har tatt feil av blodprøvene, for han er jo ingen «jævla soper».
Ron mister vennene, jobben og sin sosiale status, men nekter å gi opp da alvoret demrer. Siden legene offisielt ikke kan gi ham eksperimentelle medisiner, får Ron en vaktmester til å stjele legemiddelet RMZ til ham. Og når tyveriet avsløres, kommer Ron opp med en alternativ løsning: han smugler medikamenter fra Mexico. Opportunisten Ron aner at det kan være store penger på å selge disse legemidlene til andre HIV-positive, og slår seg motvillig sammen med transpersonen Rayon (Jared Leto). Med hjelp av et smutthull i lovverket starter de tittelens «Dallas Buyers Club»; som tilbyr alternative medisiner til hiv-positive for en månedsavgift på 400 dollar. Medisinene er ikke offisielt godkjente av den amerikanske helse- og sosialdepartementet; en bra blanding av vitaminer, proteiner, eksperimentelle medikamenter og tvilsomme vidunderkurer. Men de holder Ron i live i flere år, mens han åpner sine horisonter, blir et litt mer tolerant menneske - og forsaker griskheten for å bli en slags menneskerettsforkjemper.
Manusforfatteren Craig Borten har jobbet med dette prosjektet i over tjue år, og på et tidspunkt skulle Dennis Hopper regissere filmen med Woody Harrelson i tittelrollen, før finansene falt sammen. For å få produsert «Dallas Buyers Club» har den franskcanadiske filmskaperen Jean-Marc Vallee («C.R.A.Z.Y.», «The Young Victoria») vært nødt til å lage filmen fort og farlig på veldig lavt budsjett. Spilt inn på 25 dager med et håndholdt kamera, mesteparten i lange takninger uten lyssetning. Den usedvanlige framgangsmåten ser ut til å ha frigjort skuespillerne, som alle er helt fantastiske her. «Dallas Buyers Club» er nominert til fem Oscars, for blant annet beste film, originalmanus, mannlige hovedrolle og birolle. Matthew McConaughey har skarp konkurranse fra blant andre Leonardo DiCaprio («The Wolf of Wall Street») og Chiwetel Ejiofor («12 Years a Slave») i år, men burde i det minste få en Æres-Oscar for mest bemerkelsesverdige comeback. Jeg kan ikke huske å ha sett en skuespiller som så til de grader har snudd om på karrieren; fra å være en oljete sjarmør i lusne, romantiske komedier til en av USAs fremste karakterskuespillere på bare noen år.
McConaughey har imponert i mange filmer i det siste, fra «Magic Mike» til «Mud». Men han er virkelig oppsiktsvekkende i «Dallas Buyers Club», og ikke bare fordi han gjør en fysisk forvandling her. McConaughey gikk ned 23 kilo for denne rollen, og så alvorlig syk ut i lang tid etterpå - men det er den rastløse, intense energien hans som er mest merkbar. Han portretterer Ron Woodroof som en mann som nekter å dø; og som ser ut til å overleve i flere år på ren viljestyrke etter at han finner en høyere mening med livet sitt. Jeg er også oppriktig imponert over Jared Leto, en fyr som ofte har kommet i skyggen av sitt eget utseende. Leto har viet mesteparten av tida til sitt arenaband «30 Seconds to Mars» (som forresten spiller på Oslo Spektrum førstkommende fredag), og «Dallas Buyers Club» er hans første film på fem år. Framfor å gjøre Rayon til en klisjefull drag queen med utstuderte manerer, skildrer Leto henne overbevisende som en nyansert, nobel og lettere skadeskutt sjel. Helt fri for «se så modig og lite forfengelig jeg er!»-faktene skuespillere ofte kan utstråle når de portretterer transpersoner. Vi får ikke noen lettvinte øyeblikk der Ron Woodroof plutselig ser lyset og gir slipp på sin homofobi, men vennskapet som oppstår mellom disse outsiderne er rørende - og filmen som helhet er virkelig gripende.