CO2 er en av forutsetningene for livet på jorden, og i historisk sammenheng så er innholdet nå på 0,04 % (400 ppm) CO2 i atmosfæren på et lavt nivå. Det har vært mye over 100 ganger mer, og under 150 ppm dør planter ut, - og med dem; livet på jorden. På 1980-tallet ble denne livets gass syndebukk for en kortvarig global oppvarming, som varte ca. 20 år til 1998. Senere knyttes mulige fremtidige klimakatastrofer til CO2. I media er det ikke grenser for hva CO2 har fått skylden for, fra lokale uvær, naturkatastrofer, for høye temperaturer, for lave temperaturer (nå i 2014 i USA) og ulike sykdommer som malaria m.m., - også psykiske. Hvordan er det blitt slik?
Årsaken til demoniseringen av livets gass har sin rot i velstandsveksten i den vestlige verden etter andre verdenskrig. Industrialisering i vesten økte sterkt etter 1950, og med det også forbruk av fossil energi, kull og petroleum. Industriell forurensning og utslipp økte også. I 1960-årene økte bevisstheten om den skadelige miljøforurensning fra industrien. En rekke mennesker ble etter hvert bekymret for miljø, ressurser og overbefolkning. Blant disse en gruppe innflytelsesrike personer som dannet The Club of Rome, TCOR (http://www.clubofrome.org/ ) i 1968, sannsynligvis verdens mest innflytelsesrike tenketank og lobbyorganisasjon, hvor norske professor Jørgen Randers, BI, har vært sentral. Merk at TCOR er en udemokratisk og utenomparlamentarisk organisasjon med utplukkede medlemmer, altså ikke del av noe demokrati. TCOR ga ut boken «The Limits to Growth» sammen med MIT i 1972, som sammen med professor Paul R. Erlichs bok «The Population Bomb» (1968), har hatt stor innflytelse på personer, organisasjoner og politiske partier som ønsker mer sentralstyring av ressurser, miljø og befolkning. En rekke andre organisasjoner utenom demokratisk kontroll arbeider for lignende mål; Sierra Club, Greenpeace, WWF, Bellona, Naturvernforbundet, Zero, Natur og Ungdom. Et uttrykk fra TCOR i 1974 er "The Earth has cancer and the cancer is man".
Miljøbevistheten ble etterhvert også et stort satsingsområde for FN som I 1983 opprettet Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen) ledet av Gro Harlem Brundtland, hvor budskapet ble en bærekraftig (sustainable) verden.
TCORs ideer førte etter hvert frem til de politiske aktiviteter som fant sted under FN-arrangementet Rio 1992, organisert av TCOR medlem og høytstående FN-byråkrat Maurice Strong hvor Agenda 21 ble vedtatt med formål om å omdisdribuere verdiene i verden. Den kanadiske industrieieren Strong kaller seg sosialist som bruker det kapitalistiske system, og bor nå i Kina.
Global oppvarming var bare en av sakene TCOR og FN siktet seg inn på i sine mål om å redusere overbefolkning, forurensning og ressursforbruk. I 1993 ga en av stifterne av TCOR, Alexander King, ut boken "The First Global Revolution» hvor et utsagn er: "The common enemy of humanity is man. In searching for a new enemy to unite us, we came up with the idea that pollution, the threat of global warming, water shortages, famine and the like would fit the bill. All these dangers are caused by human intervention, and it is only through changed attitudes and behavior that they can be overcome. The real enemy then, is humanity itself." . Slike ekstreme synspunkter finner gehør hos ekstreme aktivister i miljøorganisasjonene.
TCOR er ikke de eneste som har hatt innflytelse. Sammenfallende interesser har også mange andre organisasjoner, instanser og enkeltmennesker hatt, blant disse er aktivist Dr. James Hansen, NASA GISS og prof. Phil Jones, UEA, Hadfield CRU, som leder hver sin globale temperaturoversikt henholdsvis NASA GISS og HADCRUT. Deres uetiske fremgang for å fremme sin «sak» som et «team» er godt selvavslørt i de lekkede Climategate 1 og 2 e-mails. Aktivister fra Greenpeace, WWF og andre ekstreme aktivistorganisasjoner er med på å forfatte FN IPCC-rapporter, se http://blogg.hegnar.no/2013/02/13/kan-vi-stole-pa-fns-klimapanel/ .
FN IPCC ble etablert i 1988 med den svenske professor i meteorologi Bert Bolin som leder. Bolin hadde allerede på 1970-tallet pekt ut CO2 som en viktig faktor i den feilaktige «drivhusteorien» om global temperatur, basert på svenske Arrhenius teorier fra 1800-tallet. Atmosfæren er et åpent system, forskjellig fra et lukket drivhus. IPCC har som formål å bevise at global temperaturøkning er menneskeskapt fra CO2 utslipp, og har brydd seg lite om andre, naturlige, årsaker. Prof. Phil Jones, har ufrivillig innrømmet i en Climategate e-mail at dette ennå ikke er bevist, men at det ville bety en personlig seier for ham. Med andre ord er det igangsatt enorme kostbare aktiviteter basert på en ikke-bevist dogme om at CO2 er skadelig for global temperatur og klima.
Verden over er det brukt over 100 milliarder USD på dogmet om menneskeskapte klimaendringer, og mye av dette på avanserte klimamodeller. Men, realiteten har innhentet modellene etter hvert som det viser seg at de har bommet totalt og overdrevet fremskrevet øking i global temperatur. Prof. Phil Jones innrømmer at HADCRUT temperaturstatistikk ikke har vist pålitelig temperaturøkning siden 1995, altså 18 år. Klimaspesialist professor Judith Curry forklarer dette med at klimamodellene har innebygget en alt for stor forsterkningsfaktor for CO2. I sin siste rapport, AR5, har IPCC vært nødt til å nedjustere følsomheten for CO2 til det halve, det vil si at dobling av CO2 vil gi mindre enn 2 grader C oppvarming. Det er under det målet FN har satt for å unngå klimakatastrofer.
Tidens forløp, ny forskning, målinger og observasjoner etter opprettelsen av IPCC, og igangsettelsen av den verdensomspennende propaganda mot CO2, har vist at CO2 har neglisjerbar innflytelse på temperatur og klima, men er gunstig for å få en grønnere verden med mer plantevekst og matproduksjon, se http://www.nipccreport.org/.
Hittil har man ikke sett eller bevist noe negativt med øking av CO2 fra 0,03 % til 0,04%, og hverken fysiske, kjemiske eller termodynamiske lover impliserer at en dobling skal være skadelig for klima. Glem CO2 og bruk ressursene som går til CO2-bekjempelse på bedre vis.