Legalisering er humanisering

Lite smerter som det å ikke bli sett. Og det var en setning som sved særlig i Dagbladkronikken «Legalizing it» 06. februar.

Rusforskningslederne Jørgen G- Bramness og Anne Line Bretteville-Jensen, fra henholdsvis SERAF og SIRUS fremmer ofte sin skepsis når de ser oppslag om at undertrykkingen av de som velger alternativer til alkohol og tobakk snart er over. Og når det foreslås å hjelpe avhengige på flere måter.

Når de skriver på vegne av sine institutter kan man forledes til å tro at utspillene baseres på forskning.

Kronikken ble skrevet i forbindelse med at den framtredende australske rusforsker Robin Room var invitert til Norge for å fortelle hvorfor cannabisforbudet bør oppheves.

Setningen som smertet: «Robin Room er i utgangspunktet ingen «rusliberaler»» Hvilke har vel påstått det? Verken Room eller andre. Dette ser derfor ut som stråmannsargumentasjon, hadde det ikke vært for at de argumenterer med seg selv. Meningsbærere i Norge har nemlig blitt misforstått slik lenge, også av rusforskere.

Hadde forskningsinstituttene basert seg på kunnskap heller enn på politisk ideologi, ville de forstått at legaliseringsforkjempere i Norge heller ikke er rusliberalere og neppe misforstått Robin Room slik i utgangspunktet.

Og forskerne ville trolig rykket ut i media når antatt seriøse aktører på rusfeltet avfeiede ruspolitiske forslag med «Å ha gitt opp» «Stakkarsliggjøring», «Det virker ikke», «Forslaget er en hån mot de som har problemer med narkotika».

Rusforskerne har alltid latt slike utspill forbigå i stillhet, men protesterte iherdig når professor Willy Pedersen ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, basert på sin forskning, endret standpunkt til fordel for legalisering av cannabis.

Misforståelsene om rusliberalisme utgjør et stort problem og bør til livs. Den skaper en irrasjonell frykt for ruspoliske meninger og danner frykt for at, dersom man går for langt i denne retning, vil det til slutt få en dominoeffekt som vil få narkotiiikaen til å flyte over i våre samfunn.

Derfor anses det stadig kontroversielt å være tilhenger av å hjelpe mer og på flere måter. Likeledes med å protestere mot undertrykking av alternative rusmiddelbrukere

Fram til for bare seks år siden fikk Foreningen for human narkotikapolitikk, en brukerorganisasjon på rusfeltet, blanke avslag på midler fra helsemyndighetene fordi vi ble misforstått nettopp som rusliberalere.

Vi møtte stadig politikere som sa de egentlig så poenget, men de fortalte at det var ensbetydende med politisk selvmord å gi snev av tilslutning for åpen mikrofon.

Kunnskapen på rusfeltet har sjelden hatt stor plass, dessverre har rusforskerinstituttene bidratt med opprettholdelse av illusjonene.

Det er noe annet enn liberalistiske krefter bak kampen for ruspolitisk reform. Forbudspolitikken fører til grovt urettferdig diskriminering, stigmatisering og kriminalisering av rusmiddelbrukere. Dette innebærer en forskjellsbehandling som står i kontrast til menneskerettighetene.

Konsekvensene er forferdelige for våre samfunn. Lidelsene øker og kriminaliteten multipliseres når avhengige flykter fra straff istedenfor å be om hjelp, men i andre land fører politikken til rene krigstilstander.

De groveste menneskerettighetsbrudd begås på vegne av den samme narkotikapolitikk som føres her, i andre deler av verden. De som produserer, frakter, selger og bruker angripes stadig med undertrykkende midler og utsettes for grove straffer.

Rusforskerne Bramness og Bretteville-Jensen gjør et poeng av at flere amerikanske delstater har «liberalisert» forskrivningspraksisen av cannabis og fortviler over at ingen har reagert på at dette har vært på kollisjonskurs med internasjonale avtaler (Forbud).

Jeg vil snarere kalle det «humanisert», det å sikre et bredere spekter av medikamenter, samt forskning på flere virksomme midler.

Uansett når rusforskerne peker på USA illustreres det hvor galt det har båret. USA har verdens høyeste fangepopulasjon og er et av de landene som kriminaliserer narkotikabruk hardest. Dette tar ikke rusforskerne med i beregningen over hvorfor så mange flere bruker cannabis der.

De unnlater også behendig å nevne at Norge kommer dårlig ut med samme politikk overfor metamfetamin. Selvsagt unnlater de også å ta med i vurderingene at Norge har en langt sterkere tradisjon for statlige restriksjoner enn USA har.

Rusforskerne presterer å skrive «Uavhengig av hva man måtte mene om cannabisbruk, ser altså denne framtredende rusforskeren for seg en framtid med mindre restriksjoner.»

Selvsagt har ikke dette med enkeltes syn på cannabisbruk å gjøre. Har de norske rusforskerne forresten uttalt seg om alkoholbruk på generelt grunnlag? Uansett ønsker Robin Room derimot å innføre restriksjoner! Det har han uttalt allerede på en cannabiskonferanse i Oslo i 2008.

Forbudet er uansett ikke en restriksjon, men represjon. Forbudet umuliggjør innføring av restriksjoner. Som eksempelvis røykelovsforskrifter, vinmonopol og legeordinering. Liberalister vil helst ikke ha slikt heller, fordi det anses som illiberalt.

Krefter i Høyre, FrP og Venstre ønsker liberalisering av alkohol- og tobakksalget, der finner man de sanne rusliberaliseringskreftene i Norge.

Det største offeret for forbudspolitikken er sannheten. Både om rusmiddelbrukere, rusmidlene og om de som ønsker likestilling av rusmiddelbrukere. De sistnevnte har i mange år bare ikke blitt sett som dem de faktisk er.

Arild Knutsen, leder i
Foreningen for human narkotikapolitikk