DRAMA
«En himmel full av kobber»
Regi: Clio Barnard
England, 2013
Originaltittelen på denne filmen er «The Selfish Giant», og henspiller selvsagt på Oscar Wildes fortelling om «Den selviske kjempen». Wildes kjempe var så egoistisk at han satte opp et gjerde rundt den vakre hagen sin slik at barna ikke kunne komme inn og leke. Det året kom aldri våren til kjempens hage. Våren og lyset kommer heller til Clio Barnards imponerende debutspillefilm «En himmel av kobber». Med den britiske industribyen Bradford som kulisse er filmen en harsk fortelling som går inn i tradisjonen etter regissører som Ken Loach og i nyere tid Andrea Arnold, et sosialrealistisk drama som skildrer hvordan fattigdom og mangel på sosiale ressurser sliter barna i stykker.
Barnard er kunstner og dokumentarfilmskaper, noe som merkes i måten hun med annerledes dramaturgi skaper stemninger og uro i «En himmel full av kobber». I stor grad lar hun et lite ensemble barn/ungdom bære både de mest sentrale rollene og filmens framdrift. Den handler først og fremst om 13-åringene Arbor og Swifty. Den første er en rastløs råtass som ikke får tatt ADHD-medisinen fordi broren hans selger det for å finansiere eget stoffbruk. Swifty er Arbors rake motsetning, en storvokst og rolig gutt som er flink med hester. Og han er et fluepapir for mobben. En dag de gyver løs på ham i skolegården blir Arbor forsvareren hans, med det resultat at begge blir utvist. Dermed bruker de dagene på å samle skrot for byens småkorrupte skraphandler Kitten. Han er en kynsk fyr som styrer både bedriften, undersåttene, bookmakerne og villfarne guttunger med hard hånd. Som Kjempen bak sine høye gjerder tar han valg som ikke bare er ødeleggende, men direkte farlige for andre. Det er Kitten Arbor og Swifty går til for å skaffe penger, ikke til seg selv, men til arbeidsløse, desillusjonerte foreldre og hjem der vold, stoffmisbruk og permanent ødelagte framtidshåp skaper hverdagen. Og det Kitten betaler mest for er kobber. Å stjele kobberledninger og legeringer fra byggeplasser og ledningsnettet er en seriøs geskjeft for de som er atskillig eldre enn Arbor og Swifty.
Clio Barnard viser oss et gjennomgående trøstesløst samfunn og skittengrå hverdager, hvor veddeløp på grasrotplan og det å plage andre blir de eneste streifene av en slags glede. Nettopp veddeløpet i filmen er en scene man husker, men vekten av den byrden som preger hver og en av «spillerne» i dramaet, er påtakelig. Barnard avviker fra Wileds original. Hun gjør tragedien menneskelig, og de religiøse allegoriene glimrer med sitt fravær. Eller gjør de det? Foto er utsøkt, og fotograf Mike Eley - som filmet «Marley»-dokumentaren nå nylig - gir det dokumentariske en synlig rolle i filmen. Gjennom hans bilder framstår den som en fabel som tar i bruk omgivelsene og den høye himmelen, og løfter fram blå- og gråsjatteringene på en måte som gjør bildene vakre, nærmest religiøse i kontrast til de små skikkelsenes slit. Ansiktene, særlig til de to guttene, bærer samfunnets vrede over hele seg. Arbor representerer sinnet og avmakten, Swift oppgittheten og den tiltaksløse nummenheten. På samme måte blir henspillingen på den egoistiske kjempen i filmen en fabelframstilling av ikke bare figuren Kitten, men også på Bradford i seg selv som en «kjempens hage».
Navnet Arbor i filmen henspiller åpenbart på både Barnards dokumentarfilm «The Arbor», om Bradford-dramatikeren Andrea Dunbar som døde av alkoholisme 29 år gammel, og på bydelen Buttershaw der hun bodde. Det er her, i de sønderslitte gatene rundt Brafferton Arbor at handlingen i «En himmel av kobber» utspiller seg. Når industrien dør, arbeidsløsheten stiger og kunnskapsnivået går til bunns, blir storbyen et sted uten blomster, liv og håp. En avstengt hage i en stormakt, der menneskene er fanget under høyspente kobberledninger. I filmen lafer de et lydspor som bokstavelig talt er høyspent. Kontrasten er stor mellom små gutter med hestekjerrer og ledningenes og kraftverkenes knugende summing.
«En himmel av kobber» er en fabel med kunstnerisk anslag, og med en klar sosialrealistisk og politisk nerve. Conner Chapman som Arbor og Shaun Thomas som Swifty løfter filmen bortenfor enhver forstand gjennom sine levende og uttrykksfulle tolkninger av de to 13-åringene, mens rutinerte Sean Gilder spiller Kitten som den farlige bakgårdskatten han viser seg å være. Likevel er det kanskje han som til sjuende og sist bærer med seg en liten strime av håp, men det skinner knapt sterkere enn glimmeret fra en enslig kobbertråd.