Et krimdramatisk ekko i voldtektsdebatten

Den tidligere lederen for Seksjon for vold- og seksualforbrytelser gir i sin første krimroman stafettpinnen videre til hovedpersonen Wilma, en nyansatt leder ved seksjonen, som ved flere anledninger beskrives som en fighter med mer enn ett likhetstrekk med forfatteren selv. Leseren blir tidlig fristet til å stille spørsmålet; hva er fiksjon, og hvor mye er egentlig hentet fra virkeligheten?

Kampen mot klokka – og ledelsen

Siden ”voldtektsbølgen” i 2011 har politiets arbeid stadig vært i medias søkelys, og nettopp her kan vi lese at handlingen starter i Rohdes roman. De store utfordringene ligger blant annet i lang saksbehandlingstid og lav oppklaringsprosent. I romanen beskriver Rohde politietterforskernes hverdag; en kamp mot klokka for å få oppklart sakene, men også en bitter strid mot en ledelse som verken anerkjenner saksområdet eller sine egne ansatte.

I Rohdes plott står vi overfor en serieovergriper som tilsynelatende overfaller tilfeldige kvinner, og en morder som på bestialsk vis tar livet av sine ofre. Det er liten tvil om at dette også tilhører virkelighetens hverdag ved Grønland Politistasjon i Oslo. Ledelsens hersketeknikker er i fri flyt og leseren engasjeres i hvordan hovedpersonen, en kvinnelig politileder, kvesser klørne for å ivareta ofrene og sin egen samvittighet.

Personlig engasjement og fortvilelse

Hovedpersonen Wilma går intet mindre enn godtroende inn i stillingen som leder i politiet. Hennes stadige forsøk på å verne om engasjement, samarbeid og medmenneskelighet, både hos seg selv og sine etterforskere, halshugges av visepolitimesteren. I dette ligger et viktig budskap som ikke bare appellerer til politistanden. Godt lederskap og kollegial raushet er mangelvare ved mange norske arbeidsplasser. Det er ikke vanskelig å trekke paralleller til den nylige debatten omkring glasstaket for kvinner som ønsker seg til topplederstillinger. I Rohdes penn ligger et viktig vitnesbyrd når Wilma trenger seg rakrygget gjennom taket.

Politi, media og voldtektsdebatt

Ikke ulikt virkeligheten, beskrives Wilmas møte med norsk offentlighet og politiets håndtering av voldtektssaker i media. Under en pressekonferanse råder hun kvinner til å ta forhåndsregler. Plutselig befinner hovedpersonen seg midt i et debatten om skyld og ansvar, og hun hisser feministnorge på seg; Mener hun at det er kvinnens skyld om hun blir voldtatt? Da Hanne Kristin Rohde i 2010 lot seg intervjue av Aftenposten ba hun kvinner planlegge veien hjem fra byen – ikke gå alene og ikke ta pirattaxi. Det siste gjelder for så vidt både kvinner og menn. Selv sier hun at intensjonen er å forebygge voldtekt: "Om de skremmes litt, synes jeg ikke det gjør noe, hvis det kan bidra til å redusere antall voldtatte kvinner."

Ikke bare et krimdrama

Mørke Hjerter er ikke bare en kriminalroman, nettopp fordi den retter søkelyset på flere samfunnsaktuelle og interne utfordringer politiet står overfor i arbeid med vold- og seksualforbrytelser. Ressursmangel, nedprioriteringer og kategorisering av sakene er bare noen av dilemmaene som løftes fram. Mørke Hjerter bør derfor også leses med et kritisk blikk på systemet, og ikke bare som ren underholdning.

Hanne Kristin Rohde har skrevet en roman med et sterkt politisk budskap, og som dermed er et viktig innspill i voldtektsdebatten. I 2011 ble forfatteren kåret til Årets Osloborger av Aftenpostens lesere. Det er liten tvil om at Rohde selv har bidratt til å løfte voldtektssaker, ikke bare opp på dagsorden, men også som en prioritet hos politiet.

I bok nummer to kan vi ønske oss en handling lagt noen år fram i tid. Da har politiet nok ressurser til å gjennomføre nødvendige etterforskingsskritt i voldtektssaker innen rimelig tid. Oppklaringsprosenten er høyere og de utsatte føler seg tatt på alvor når de anmelder en voldtekt. Og hvis Rohdes beskrivelse av ledelsen ikke er tatt helt ut av det blå, kan vi også håpe at etterforskerne blir bedre møtt og ivaretatt av sin ledelse. La oss legge handlingen til 2015 – både fordi vi er spente lesere, og mest fordi enn så lenge går flere overgripere fri.