Jeg har bare et par år igjen til jeg bikker femti år, og kan derfor plasseres trygt i kategorien Gretne halvgamle gubber.
I tillegg til å være gretten og halvgammel er jeg også far til tvillinger på fire, en niåring og en 19-åring.
Avhengig av når på døgnet du spør meg vil jeg svare at "barna holder meg ung" - eventuelt "de gjør meg gammel før tiden"
Når du spør hva jeg jobber med svarer jeg gjerne "i service, transport- og eventbransjen".
For det er stadig behov som skal tilfredsstilles øyeblikkelig; kule ting som skal finnes på for å unngå den grusomme kjedsomheten, og det er alltid et transportoppdrag som skal utføres i nærmiljøet. Barnebursdager nå for tiden ser jo ut som viktige statsbesøk, der et tjuetalls blanke suv`er glir sakte forbi inngangsdøren til dagens jubilant.
Selv er jeg altså så gammel at jeg som lite barn var omgitt av Gretne Gamle Som Hadde Opplevd Krigen. Alltid parat til uoppfordret ordret fortelle om alt de ikke hadde under Krigen (din utakknemlige lille dritt), og hvor forbanna kjipt det var å leve på kålrabi stekt i tran i fem samfulle år.
Og nåde meg om det skulle det ligge et uspist sildehode eller en innvollsbit igjen på middagstallerkenen.
Da var det alltid en Gretten Voksen Som Hadde Opplevd Krigen på pletten for å minne om hvor lite barna i Afrika hadde å putte i magen til en hver tid:
"ALL MAT ER GOD! Spis opp! Tenk på barna i Afrika".Sa de.
Og vi spiste opp - hvalbiff, lever, blodpudding, torsk med ben og annen jævelskap.
Men nå er det min tur til å spre litt uhygge blant dem som rager en meter og litt over bakken. Hjemmet vårt er nemlig til stadighet hjemsøkt av middagsgjester i småskolealder, og siden jeg tenker på alt det fæle som skjedde under Krigen, på barna i Afrika, miljøet, osv. nekter jeg å kaste mat.
Derfor blir middagsgjestene presentert for den maten som står på dagens meny så de kan velge bort alt de ikke liker. Da blir som regel alt med smak, lukt eller farge veiet og funnet alt for lett av de mindreårige middagsgjestene.
De fnyser foraktelig av broccoli, de ler av tomater, brekker seg av det motbydelige oppsynet til salathodet. Har hovedretten tyggemotstand eller har den levd i vann er den uaktuell som menneskeføde.
De dagene jeg ikke gidder å kjempe mot ender det med pølser uten tilbehør. Måltidet inntas stående og spises med fingrene.
Matindustrien jubler over makten de små prinsene og prinsessene har fått over familien og pøser ut barnevennlige nyvinninger – for eksempel "jippi-mat" der alt som kan minne oss om hvor maten kommer fra er kamuflert og sminket. Små fiskeformede frityrbiter, hjerteformede fiskekaker, morrobrød og smoothies med kule tegninger av überhippe barn skal sørge for at de små ikke biter hodet av foreldrene og muligens unngår skjørbuk.
Jada, jeg KAN se meg selv utenfra: det er like før jeg forteller hvor fælt jeg hadde det under Krigen - da vi bare spiste barkebrød som vi skylte ned med rugkaffe og rullet røyk av mose og kubæsj.
Men altså dere - hvorfor tør vi ikke sette noen grenser, stille noen krav, finne fram en pekefinger og si at det som ligger på tallerkenen er det vi skal spise, med erter og blomkål og tomat og det hele. Kanskje kan du si at det spillet får du ønske deg til bursdagen og det er nå vi skal legge oss, ikke om en jeg-skal-bare-først.
Arveprinsene og arveprinsessene, de fleste av dem tror jeg, er jo ikke født kresne, kravstore og nytelsessyke.
Så Mammaer og Pappaer der ute: Prøv å være litt kjip av og til - se tassen inn i øynene og si det magiske ordet "nei". Det kan da umulig skade.