5
DRAMA
«12 Years A Slave»
Regi: Steve McQueen
USA, 2013
Det er mange aspekter ved «12 Years A Slave» som påkaller oppmerksomhet, og slett ikke alle handler om hvorvidt det er en god film eller ikke. Som regissør tar Steve McQueen noen overraskende valg med denne filmen, som ikke bare er den første han selv ikke har skrevet manus til, men som også tematisk skiller seg fra hans tidligere filmer «Hunger» og «Shame». Filmen har fått mye fortjent oppmerksomhet for tematikken, som spinner rundt en rekapitulasjon av det styggeste kapitlet i amerikansk historie - slavetida. Den har også fått massiv oppmerksomhet på grunn av ryktet om scener som er så rå at folk har måttet forlate salen. En film som vil vise de faktiske sidene ved hvordan slaver ble behandlet i sørstatene midt på 1800-tallet, vil nødvendigvis være vond å bivåne, og det er en film ingen forlater uten å ha kjent den på kroppen og tørket en tåre.
Likevel er det som om McQueen ikke makter å fylle et vakuum mellom tilskueren og det som skjer i bildene. Scenene og historien krever oppmerksomhet og stillingtagen, men hovedpersonens personlige og mentale opplevelser fester seg ikke som emosjonell mothake. Det er ikke nødvendigvis en negativ effekt, snarere som et kompromiss som vektlegger viktigheten av at historien finner sitt publikum. At «12 Years A Slave» oppleves på den måten har dessuten med filmens sammenskruddhet å gjøre, og ikke med temaets alvor og de skyggene det fortsatt kaster inn mot vår samtid.
Filmen tar for seg historien om virkelighetens Solomon Northup (født 1808), en fri mann, familiefar og begavet musiker bosatt i Saratoga, New York. I 1841 får han en spillejobb i Washington, men etter endt oppdrag dopes han ned og selges illegalt til slavestaten Louisiana. Det er hans reise vi følger, fysisk, psykisk og politisk, basert på hans egne memoarer. Gjennom hans øyne bivåner vi råskapens tilværelse som slave under ulike eiere. Den første (Benedict Cumberbatch) framstilles som relativt mild. Han anerkjenner Solomons mange kvaliteter, blant annet som ingeniør og musiker. De fordelene Solomon drar av å synliggjøre talentene sine, stikk i strid med en medfanges ord om å tie for å overleve, setter han i dårlig lys hos arbeidslederne. For å hindre lynsjing velger Ford å selge han videre til egnens mest beryktede slaveeier, Edwin Epps (Michael Fassbender).
Dette er starten på nærmere ti år under umenneskelige forhold, med en slavedriver som har en sadistisk glede av å ydmyke, straffe og piske slavene sine. I det ene øyeblikket kan for eksempel Epps favorisere den unge jenta Patsey i et kynisk forsøk på å gjøre sin, for slavene, enda farligere kone sjalu. I det andre øyeblikket voldtar han og pisker henne for den minste forseelse. Solomon havner i denne ulmende trekanten, i en film der McQueen påpeker frihetens verdi gjennom å vise slaveriets sanne ansikt. Men det er først i en scene av tilnærmet resignasjon, der gårdens slaver står og synger rundt graven til en død mann, at filmen virkelig viser sitt indre dramaturgiske potensial. Slik avsløres filmens mangler, blant annet av mer autentisk musikk i stedet for et komponert score som akkompagnerer bildene, som veksler fra det maleriske og vakre, til gruoppvekkende og innstuderte scener som på direkte vis omfatter henging og pisking, men også psykisk tortur.
Steve McQueen går langt i de brutale beskrivelsene, og Michael Fassbender er farlig god som den fordrukne, enkle og onde Epps. Samtidig er det mye ved Northups opprinnelige fortelling som tyder på at virkelighetens Epps var langt verre. Manusskribent John Ridley har lagt opp filmen som et drama, og vektlagt utviklingen hos Solomons overlevelsesstyrke og troen på at sannheten en dag skal sette han fri igjen. Chiwetel Ejiofor spiller Solomon til siste bitre og gripende tåre, mens særlig Lupita Nyong‘o imponerer som unge Patsey blant birollene, og Paul Dano igjen er i en rolle der den farlige ambivalelsen er direkte følbar.
«12 Years A Slave» er en vinnerfilm, og antakelig et av de beste og mest balanserte bidragene til populærkulturens seriøse oppgjør med USAs slavefortid. At Steve McQueens originale stemme som regissør mildnes til fordel for et mer konvensjonelt drama, tjener filmens tilgjengelighet. Men det bidrar også til at det legges et ferniss over Solomons indre sjeleliv som igjen gjør filmen til noe man snarere iakttar enn opplever på kroppen som tilskuer.
mode.steinkjer@dagsavisen.no
