Hans Rotmo kunne knapt sunket lavere enn han gjorde med sangen «Vi fra andre», utgitt i 2012 med bandprosjektet Trossetrua. At han likevel gjør det burde for skams skyld blitt tiet i hjel, hadde det ikke vært for at Rotmo gjennom fire tiår har gjort krav på å bli tatt på alvor som samfunnsdebattant og artist. Like skremmende som Hans Rotmos menneskesyn er blitt, er det faktum at nær 80 prosent av nettavislesere som i går ettermiddag responderte på Adresseavisens spørreundersøkelse om hvorvidt de delte hans holdninger, svarte ja.
Det var samme avis som først skrev om sangen «Svarte telt» fra «Eurotrua», den tredje låtsamlingen som Hans Rotmo utgir digitalt under navnet Trossetrua Band. Sist han sang om innvandrere i Norge, påsto han at de luktet «hasj og løk». Det skapte vemmelse blant mange. Nå synker han enda lavere med «Svarte telt», og adressen er tydelig: «Det går itj an å få te integrasjon/Med folk som går i svarte telt når sola skin/Og nekte å drekk vin». Før han graver seg ned i bunnslammet med følgende: «Asylsøkeran kryr som lopp og lus og bur i forsamlingshus/Der det va dans musikk og ville fan er det bønnestund fem gong fer dag’n».
Selv argumenterer den tidligere Vømmøl Spellmannslag-lederen med at han har forstått konsekvensen av norsk asylpolitikk.
- Norske politikere er valgt for å ta seg av nordmenn, ikke asylsøkere. Det kommer langt ned på lista. Nå står det 5.000 asylsøkere i kø her i landet, men ingen kommuner vil ha dem, sa Rotmo til flere aviser i går.
Det er mange som kaster seg inn i asyldebatten med setningen «jeg er ikke rasist, men…». Rotmo benytter seg ikke av slike nødutganger. I bevisste ordvalg målbærer han rasistisk tankegods når han setter likhetstegn mellom asylsøkere og lopper og lus. Særlig om man ser ordene i sammenheng med tonen på prosjektet som helhet, gjennom tekstforklaringer og sanger som «Portugisiske Carlos» og «Malenas Eurosex». Selv isolert fra «tone» og andre følelser er ytringen på grensen til juridisk uholdbar. I straffelovens paragraf 135a heter det at «Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter fram en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. (…) Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, (…)». For ordens skyld, å «forhåne» betyr å ydmyke eller nedverdige gjennom respektløse, ondskapsfulle eller latterliggjørende ord eller handlinger. Rotmos tekst er ydmykende, nedverdigende, latterliggjørende. Og hatfremmende.
Rotmo hevder det er norske politikere han vil til livs. I et intervju med Trønder-Avisa sauser han sammen norsk asylpolitikk med at EU er det samme som innføringen av kristendommen for rundt tusen år siden, og at en «samling av Europa er prøvd før - og det har alltid feila. Verken Hitler eller Napoleon fikk det til». Rotmos politiske tolkninger må i ytringsfrihetens navn få stå for hans regning. Når han derimot bruker politisk polemikk som påskudd for å sparke hatefullt nedover - mot mennesker på flukt, mot arbeidsløse europeere, asylbarn, traffickingofre og andre som har et håp om ei bedre framtid - er det ikke bare feigt, men også et beregnende forsøk på å nøre oppunder fremmedfrykt. Dessverre vinner han beviselig gehør hos nordmenn som er motstandere av mangfold og integrering, og som mener det er «på tide at noen sier ifra». Det er kanskje tilfeldig at Rotmo rører på seg nå, i et kaldere politisk klima hva gjelder asylpolitikk. Men konklusjonen i sangen etterlater liten tvil om at den er skrevet med tanke på å legitimere opposisjonell politisk fremmedfiendtlighet: «Det som gjer dagens politikk så trist/Og skitten og uten glæder/Er at du enten bli rasist/eller landsforræder.» La gå at politikken er trist, men det er verre om den blir direkte farlig.
