Dagbladets ekle korstog mot en helt og redningsmann

Etter en meget konkret og heltemodig innsats på Filippinene ble Erlend Johannesen og hans hjelpeorganisasjon, Streetlight, meget fortjent hyllet i alle sentrale, regionale og lokale medier. Erlend seilte snart opp som toppkandidat til "Årets navn" og ble "Årets trønder" i 2013, endatil med storstilt prisutdeling i Olavshallen i Trondheim.

Erlend Johannesen og hans hjelpeorganisasjon Streetlight er i følge Dagbladet - flankert av Norsk Telegrambyrå - "syndig" fordi hans far, som leder en misjonsorganisasjon, i 2006 var med og bad for at onde krefter måtte slippe taket i en jente som hadde fått illebefinnende på Filippinene.

Nå fikk Norge som kjent en verdensmester i sjakk, Magnus Carlsen, som tok noe av oppmerksomheten. Erlend Johannesen og hans effektive hjelpeapparat på Filippinene henges nå ut i de samme mediene som for kort tid siden utropte Erlend til helt, og det så til de grader unyansert og tendensiøst at det isolert sett reiser langt flere spørsmål ved Dagbladet og Norsk Telegrambyrå (NTB) enn ved Erlend Johannesen og hans omfattende og svært heltemodige arbeid på Filippinene gjennom flere år. Med livet som innsats har nettopp Erlend blitt et stort forbilde for veldig mange unge, etter sin formidable innsats for fattige og gatebarn. Han reiser stadig rundt på norske skoler og forteller om sitt arbeid på gater og slumkvarter på Filippinene, under en enkel og meget rimelig administrasjon.

En enslig nordmann, journalist og forfatter Roar Sørensen er bosatt på Filippinene, og fremstår som eneste sannhetsvitne for Dagbladets notoriske svartmaling - under dette postulatet:

– Jeg tviler sterkt på at noen i Norge ville gitt så mye penger til dem, hadde de visst at midlene ville gå til å videreutvikle og støtte et ekstremt religiøst nettverk av misjonsvirksomhet.

Det vises ikke til noe fra realitetenes verden som kan underbygge dette. Vel, vi kan så langt fastslå at det bor en Roar Sørensen på Filippinene med meget sterke meninger.

Synsing som primærkilde?

Dagbladet og videreformidleren NTB viser til en enslig notis i et misjonsblad for Nordic Mission fra 2006 (!) (faksimile gjengitt avslutningsvis i dette innlegget)- som faktisk utgjør hele kildegrunnlaget for de grove påstandene som så følger på: En norsk forfatter, Roar Sørensen, som åpenbart har fint lite til overs for misjonsorganisasjoner eller det han kaller "ekstremreligiøse sekter", fremstilles i Dagbladet og NTB-meldingen som en slags lokal kjentmann på humanitært arbeid på Filippinene. Denne Sørensen, som selv er bosatt på Filippinene, høvler så løs med bred pensel mot Nordic Mission og organisasjonen Streetlights arbeid, også i flere sosiale medier - uten at han, eller langt mindre media som gjengir hans beskyldninger ukritisk, på noe tidspunkt undersøker noe av forholdene som med stor styrke slynges ut til norske mediekonsumenter. Det fortelles intet om Sørensens ståsted, for å uttale seg så ekstremt kritisk, og uten et anstrøk av konkretisering.

Hva mener egentlig redaktør John Arve Markussen med slik journalistikk? Skjønt, dette er egentlig ikke journalistikk, kritisk sett. Verken Dagbladet eller NTB har gjort noe i nærheten av fotarbeid kildemessig for om mulig å få bekreftet at det forholder seg slik det hele fremstilles i kraftfulle og nådesløse oppslag.

Nå kommer garantert Dagbladet med en eller annen rikssynser som ideologisk sett er i samklang med redaktør Markussen, og mener at Erlend Johansen ikke er kvalifisert til å hjelpe mennesker, fordi det sitter igjen noen med svulstig, politisk (og ideologisk) definisjonsmakt i sentrale redaksjoner som synes å ha blitt fryktelig humørsyke fordi Norge ikke går i deres retning for tiden. Det er vel ikke de humanitære organisasjonene med de mest "politisk korrekte" meninger som har monopol på hjelpearbeid i denne verden?

Svært sviktende kildegrunnlag

Dagbladets kilde, langt mindre avisen selv,er aldri inærheten av å kunne underbygge sine grove beskyldninger som redaktør John Arve Markussen burde eller måtte vite ville bli til et svært skadelig oppslag, både for Erlend Johannesen personlig og hans organisasjon, Streetlight.

Norsk Telegrambyrå videreformidlet fredag 10. januar en artikkelen fra Dagbladet. Den spekulative koblingen som skal underbygge «ekstremreligiøsvirksomhet", er ennotisi organisasjonen Nordic Missions medlemsblad. Det går frem at Erlendsfar, Leif Johannesen, i 2006 bad for at åndsmakter måtte slippe tak i et barn som fikk et illebefinnende. Mer skulle det ikke til for å henge ut alt Erlend Johansen, Streetlight og det Nordic Mission driver eller ikke driver med på Filippinene.

Hjulpet av særdeles grovkornet retorikk og polemikk fra Roar Sørensen, og distribusjonshjelp fra Norsk Telegrambyrå -ender saken i det rene svada. La meg presisere følgende:

• Streetlight er en ikke-forkynnende humanitær organisasjonog dets lederErlend Johannesen har heller ikke noe med nevnte episodefra 2006å gjøre.Den spekulative koblingen kommer ved å trekke fram hans far, Leif Johannsen,stadigi en enkeltepisodesom nå er snart 8 år gammel. Denne episoden, som ikke bærer i seg noe galt sett i forhold til norsk misjonsvirksomhet som sådan, og heller ikke i forhold til Streetlights arbeid.

• Nå har det i all grunnleggende, kristen misjonsvirksomhet vært essensielt å be om at onde krefter skal slippe tak i folk og land, og dette må selvsagt sees både i lyset av kall, intensjonen bak misjonsbefalingen, og ellers i en videre kontekst der mandatet både for Nordic Mission og ikke minst Streetlight er med. Når det er nevnt: Streetlight driver ikke forkynnende virksomhet.

Synsing som primærkilde?

Levanger-Avisa, lokalavis for vertskommunen til Nordic Mission, gir fyldig plass til kommentarer fra nevnte, herdige sjefskritiker på Filippinene, Roar Sørensen. Her er et utdrag:

– Folk bør være klar over at Jireh Mission, barnehjemmet Streetlight-ungene befinner seg på nå på Samal i Davao, drives av Nordic Mission, en norsk, ekstremreligiøs sekt som har mange barnehjem i landet. (…) Dette er ekstremreligiøse misjonærer, og det er gjennom denne organisasjonen mye av de innsamlede midlene vil bli distribuert, skriver blant annet forfatteren Roar Sørensen, som selv er bosatt på Filippinene hvor han mener å kjenne forholdene godt etter 20 år i landet.– Folk i Norge skulle bare ha visst hva de har gitt penger til, men de vet det ikke, for ennå har ingen norsk journalist stilt Erlend Johannesen og Streetlight et eneste kritisk spørsmål.

Prisutdeling og karakterdrap i samme avis

– Det skal mye til å overgå den bragden Erlend Johannessen gjorde, sa sjefredaktør i Trønder-Avisa, Arve Løberg, da han overrakte Elling Reitan-bildet til prisvinneren, Erlend Johannesen, da han ble kåret til "Årets navn" av regionsavisen. I samme avis presenteres så fredag 10. januar nevnte NTB-artikkel, basert på Dagbladets famøse oppslag, og det som minner sterkt om en regulær svertekampanjen, et nokså beksvart korstog nettopp mot Erlend Johannesen og hans virksomhet på Filippinene. Det er nemlig både relevant og rimelig å etterspørre motiver for denne type journalistikk?

Adresseavisa og NRK Trøndelag stod bak en annen prisutdeling, som favner begge trøndelagsfylkene: Erlend Johannesen ble kåret til "Årets trønder". Tittelen og prisen ble, som jeg har vært inne på innledningsvis, tiledelt under Nyttårskonserten i Olavshallen i Trondheim. Av de 30 492 stemmer som kom inn, fikk Johannesen hele 22 987. Det er over to tredjedeler av stemmene. Nå gyver mediene løs på den samme Erlend Johannesen, som nå utvider sin virksomhet på Filippinene.

Erlens Johannesens far, Leif Johannesen, var med og bad for en jente som fikk illebefinnende på Filippinene i 2006. Dette er eneste eksempel på det som i Dagbladet og gjennom Norsk Telegrambyrå (NTB) ble til "ekstremreligiøs virksomhet" som ikke fortjener økonomisk støtte. Selv om det er tuenvis av barn på Filippinene som daglig nyter godt av den humanitære innsatsen, ikke minst etter den ødeleggende tyfonen som herjet i november. Foto: Roy Vega

Erlend Johannsen hadde såvidt fylt 20 år da han dro i gang organisasjonen Streetlight for å hjelpe gatebarn i Tacloban på Filippinene. En av de viktigste kontaktene Erlend hadde i en tidlig fase var den filippinske jenta, Neva, som på dette tidspunktet arbeidet sammen med Erlends far i Nordic Mission. Senere giftet Erlend seg nettopp med Neva. Sammen har de fått bygd et stort barnehjem, og de har sammen med en stadig voksende hjelpeapparat satt inn store ressurser i gatene i Tacloban for å gi gatebarna et bedre liv.

Da den gigantiske tyfonen så slo til i november i fjor, reddet altså Erlend Johannnesen minst hundre barn, og ble naturlig nok hovedoppslag i det som var av norske medier. Hans organisasjon Streetlight fikk i kjølvannet av dette inn 13 millioner kroner i kjølvannet av katastrofen som rammet Tacloban og Filippinene.

Under her gjengis notisen i menighetsbladet til Nordic Mission fra 2006. Da bad Erlens Johannesens far for en jente som fikk illebefinnende på Filippinene. Noe som langt fra er noen bombe i misjonssammenheng. Men for Dagbladet og NTB blir dette til stor synd, og så stor at sønnen til han som var med i 2006 skal lastes for det hele, og det i en helt annen kontekst enn det Nordic Mission steller med, som misjonsorganisasjoner flest.

Jeg har skrevet det før, men gjentar det gjerne: Norsk journalistikk må vel ha nådd bunnen nå? Det er slett ikke behov for flere kyniske og umenneskelige eksempler på akkurat

det

. Behover for kraftige løft og fornyelser tvinger seg fram.

Uten overdrivelse: En rekke redaktører og politisk ladede journalister synes så humørsyke i møte med dette nye Norge og det spennende kapittelet i norsk samtidshistorie vi nå går inn i - at tiden synes overmoden for fornyelser på flere nivå i vår oppblåste, selvhøytidelige, elitepregede, arrogante og rådyre mediehverdag. I dette konkrete eksemplet som er gjengitt over her er det ikke i Streetlight eller i Nordic Mission mørkemennene sitter. Det er nemlig mer trolig at de sitter alt for tett i Dagbladets ledelse og Norsk Telegrambyrå (NTB).

Roy Vega

11. januar 2014

roynorvega@gmail.com