Kultur

Herskap og tjenere

USAs arrestasjon av en indisk diplomat åpner sår fra kolonifortiden.

Før jul ble den indiske visekonsulen i New York, Devyani Khobragade, pågrepet og arrestert. Årsak: diplomaten har i en visumsøknad oppgitt at hennes indiske hushjelp får lønn i samsvar med amerikansk minstelønn, mens hun angivelig har tjent langt mindre. Khobragade ble etter pågripelsen kledd naken, kroppsvisitert og avkrevet DNA, og satt på delt celle. Hun ble frigitt mot kausjon, men er nå tiltalt for visumbedrageri og falsk forklaring.

USAs hardhendte behandling av Khobragade har utløst et vell av reaksjoner i India. India har gjengjeldt med å redusere amerikanske diplomaters privilegier, vil vite hva amerikanske diplomater betaler sine ansatte, og har kalt USAs ambassadør inn på teppet. Barrikader utenfor den amerikanske ambassaden i New Delhi har blitt fjernet, mens demonstranter har brent USAs flagg under paroler som «Big brother, don’t humiliate our sister.»

I Mumbai ble en Dominoes-restaurant stormet. Indiske medier flommer over av indignerte kommentarer, mens statsminister Manmohan Singh har omtalt hendelsen som beklagelig og politikere protesterer mot den «avskyelige» og «barbariske» behandlingen.

Onsdag før jul ringte USAs utenriksminister John Kerry Indias nasjonale sikkerhetsrådgiver Shivshankar Menon for å uttrykke beklagelse. I tillegg håpet Kerry Khobragade-hendelsen ikke ville skape dårlig stemning mellom de to landene. Han kunne knapt tatt mer feil. India krever at USA dropper tiltalen og kommer med en beklagelse. Utenriksminister Salman Khurshid har kalt arrestasjonen en fornærmelse, sårende og uakseptabel.

Den indiske ministeren for parlamentariske saker, Kamal Nath, har sagt at «USA må forstå at tidene har forandret seg, verden har forandret seg, og det har India også.» Uttalelsene må sees i sammenheng med et indisk selvbilde i gradvis endring, i et India som ønsker å spille en større rolle, regionalt som globalt.

De kraftige reaksjonene er også en refleksjon av Indias forhold til USA, som i hovedsak har vært kjølig siden Indias uavhengighet fra Storbritannia i 1947. Under den kalde krigen, da USA og Sovjetunionen konkurrerte om allierte blant verdens nye uavhengige stater, vekket Indias alliansefrihet mistenksomhet i Washington. Statsminister Nehru besøkte Moskva i 1954, og samme år inngikk USA og Pakistan en avtale om gjensidig beskyttelse. For USA ble støtten til Pakistan sentral i oppdemmingen av kommunismen i et Asia der Kina var kommunistisk, og India valgte en lederrolle i den alliansefrie bevegelsen samtidig som landet lente seg på Sovjet.

Krigen mellom India og Kina i 1962 førte til et tøvær mellom India og USA, snart avløst av indisk misnøye med USAs nøytralitet i krigen mellom India og Pakistan i 1965. Indias allianse med Sovjet fra 1971 gjorde forholdet til USA anstrengt, og den indiske kjernefysiske prøvesprengningen i 1974 forverret det ytterligere. Sovjets invasjon av Afghanistan i 1979 resulterte i økt amerikansk økonomisk og militær støtte til Pakistan - en støtte som Moskva ville matche overfor India. Mens den kjølige relasjonen mellom USA og India sprang ut av ideologiske forskjeller, omfattet den senere motstridende regionale og globale strategiske interesser.

Den kalde krigens slutt muliggjorde et bedre forhold. Sovjetunionens kollaps nødvendiggjorde en utenrikspolitisk og økonomisk reorientering for India, og dette la grunnlaget for landets sterke økonomiske vekst. Utover 2000-tallet har USA og India samarbeidet stadig nærmere, og under George W. Bush inngikk man et «strategisk partnerskap.» Høydepunktet var avtalen fra 2005 som omfattet kjernefysisk samarbeid. Obama-administrasjonen har fortsatt vektleggingen av India som strategisk partner. Flere hensyn ligger bak.

India har fremstått som en mer attraktiv partner for USA i et Asia i stadig økonomisk fremgang, som en motvekt mot det voksende Kina. Kinas støtte til Pakistan har også gjort et tettere forhold til USA interessant for India. Skepsisen til Washington er likevel fremdeles utstrakt i New Delhi. Samtidig har India ambisjoner om selv å spille en større rolle regionalt og internasjonalt, og landet har etter hvert en økonomi som tillater dette.

Arrestasjonen og behandlingen av Khobragade har utløst voldsomme reaksjoner i India fordi den finner gjenklang i følsomme temaer som kolonitiden og det vanskelige forholdet til USA. Avkledningen og kroppsvisitasjonen av en representant for det offisielle India går på tvers av et indisk selvbilde basert på en rolle som regional stormakt, og oppleves som ydmykende i et land som ser seg selv som en kulturbærende nasjon. Kan uenigheten om diplomatisk herskap og deres tjenere gjøre alvorlig skade på det strategiske partnerskapet?

Til tross for at følsomme temaer har blitt rokket ved og skapt såret stolthet, vil nok gevinstene ved samarbeid veie tyngre. Likevel: reaksjonene viser at en verden der stater oppfører seg som herskap og tjenere, ikke lenger er akseptabelt for en fremvoksende stormakt med et ambisiøst og selvbevisst politisk lederskap.