Man vinner ikke valg på å snakke om utenrikspolitikk. Men man vinner heller ikke den ideologiske offensiven uten en fortelling som går utover Norges grenser. Det er ikke uten grunn at høyresiden har snakket om Berlin-Murens fall kontinuerlig siden 1989. Fortellingen om Øst-blokken har alt: en allmektig sosialistisk stat; modige, men undertrykte markedsvennlige dissidenter; en episk slutt der den undertrykkende kommunismen faller sammen og ikke minst en tydelig moral: at brudd med kapitalismen er lik diktatur og at markedsøkonomien er uløselig knyttet til demokratiet. En moral så effektiv at den 25 år etterpå, fortsetter å flytte den ideologiske debatten til høyre.
Men denne gangen er det venstresiden som har fått en gavepakke av historien:La meg starte i den argentinske byen Mar del Plata i 2005. Bevoktet av krigsfly, marine og væpnet politi, gjør 34 statsledere fra hele Amerika, seg klare til avstemningen om den all-amerikanske frihandelsavtalen FTAA. Planlagt av USAs nyliberale teknokrater i over 10 år, var FTAA verdenshistoriens største frihandelsavale. Mange så den som selve kulminasjonen av USAs 100 år gamle ambisjon, eksplisitt uttrykt av president Taft i 1912, om å innlemme Latin-Amerika i den amerikanske økonomien, og med det få tilgang til verdens største naturressursforekomster. Avtalen innebar så strenge straffer mot regjeringer som nasjonaliserte ressurser, at slik politikk i praksis ville bli umulig, uansett hva folket måtte mene eller stemme for i valg. Det var den samme frihandelsvinden, startet av Thatcher, Reagan, Verdensbanken og IMF som gikk uhindret over resten av kloden – her i Latin-Amerika blåste den enda kraftigere.
Med de overraskende antglobaliseringsprotestene mot frihandelstoppmøtet i Seattle i 1999 var det imidlertid slutt på tiden da frihandelsavtaler bare var idyll. Også i Mar del Plata hadde radikale globaliseringsmotstandere lenge mobilisert til motdemonstrasjoner i Seattles ånd. Men selv om 00-tallet stod i antiglobaliseringens tegn - like sikkert som at frihandelstoppmøtene på denne tiden ble møtt med hettegenserkledde ungdommer, gjøglere og fagforeningsaktivister i gatene, var det også at politikerne i møtelokalene innenfor politisperringene fattet sine nyliberale vedtak uanfektet av bråket på utsiden. I Mar del Plata druknet den første bølgen protester i en sky tåregass da politiet grep inn etter at de mest utålmodige av ungdommene gikk løs på butikker og banklokaler med brostein og flasker. Også det i Seattles ånd. Slik sett tydet det meste på at Latin-Amerikas 500 år lange historie som verdens verste forskjellsamfunn og leverandør av råvarer på billigsalg, skulle fortsette inn i evigheten.
Denne gangen var det imidlertid en annen faktor med i bildet: Hugo Chávez. Da Chávez først ble valgt i 1998 trodde få han kom til å gjennomføre valgløftene om nasjonalisering av olje og sosial utjevning i et samfunn med nesten like stor ulikhet som Sør-Afrika under apartheid. Men etter å ha nasjonalisert oljen, og skapt verdenshistorie i 2002 ved å bli den første venstresidepresidenten i Latin-Amerikas lange og tragiske kupphistorie, som overlevde og overvant et USA-støttet militærkupp, hadde Chávez blitt en figur å regne med. Nå i 2005 foran det avgjørende toppmøtet Mar del Plata advarte Washington Post og New York Times at Chávez ville «stjele showet» og «drepe» frihandelsavtalen. De fikk rett. Mens demonstrantene sloss mot politiet i gatene, og Bush la hele USAs tyngde til for å presse gjennom avtalen inne i møtelokalene, samlet Chávez nær 50 000 tilhengere på en fotballstadion utenfor sentrum. Sammen med fotballegende Diego Maradona og en kokabonde ved navn Morales, som han kalte «Bolivias neste president», erklærte han frihandelsavtalen «død og begravet». Og med det falt verdenshistoriens største frihandelsavtale, og Washington Consensus gikk på sitt første store nederlag. Det var mindre enn 30 år siden 30 000 argentinere ble drept av det USA-støttede høyrediktaturet bare for å mene det Chávez nå sa på den fullstappede fotballaranaen. Det kunne høres på jubelen fra de argentinske tilhørerne.
Dette var Chávez´ debut som politisk rockestjerne på den globale arenaen - en debut som den konservative kolombianske avisen El Tiempo, motvillig vedgikk at skaffet ham «lederrollen» over hele Sør-Amerika. El Tiempo beskrev Chávez som «en trollmann» i gatene, «en venstresidens messias». Sannheten var at korridordiplomatiet, der Brasil og Argentina gikk sammen med Chávez, var minst like avgjørende. Men det skulle gå minst seks år til, før vestlige mediers papegøyeaktige gjentakelser av USAs framstilling av Chávez som klønete klovn, falt til jorden med WikiLeaks publisering av amerikanske rapporter fra Latin-Amerika. Der beskriver de hvorden han dannet avgjørende allianser også på tvers av ideologiske skillelinjer, som reduserte USAs dominans over regionen til et historisk minimum.
Siden seieren i Mar del Plata har nye ledere fra sentrum til venstresiden over hele kontinentet gjennomført sosiale reformer, som ifølge FN har gitt en historisk reduksjon av ulikhet og fattigdom. Det skapte selvfølgelig sjokk da sjefen for FN-organet ECLA bekreftet at Venezuela hadde redusert fattigdom med 70 prosent, halvert arbeidsløsheten og var det landet som mest reduserte forskjellene, på CNN. Slikt sier man bare ikke i beste sendetid i internasjonale medier. Da Brasils sosialdemokratiske president Lula foran pressen fortalte at det knapt fantes noe land med mer demokrati og ytringsfrihet enn Venezuela under Chávez, ble det møtt med total fortielse, av de samme internasjonale mediene, som gjennom 15 år har fortiet den fascinerende hovedfortellingen om demokratisering, utjevning og latinamerikansk uavhengighet til fordel for ukritisk gjentakelse av den økonomiske elitens ensidige fordømmelse. Det er ikke uten grunn at den erfarne utenriksjournalisten John Pilger eklærte at «ingen land har blitt løyet så mye om» som Venezuela under Chávez.
Selvfølgelig har det gjort inntrykk på meg å se og oppleve denne politiske thrilleren av en omveltningsprosess på nært hold, fra slummen i Caracas, Ecuadors landsbygd og Chávez´ presidentfly, der jeg intervjuet den nå avdøde presidenten. Det er derfor jeg har skrevet bok om det. De store beundrende ordene som best beskriver de historiske dimensjonene av Chávez og endringene han ledet sammen med sine allierte Brasil, Argentina, Bolivia, Cuba, Ecuador og mange andre, kommer imidlertid ikke fra meg, men fra FN-folk som Bárcena, sosialdemokraten Lula og ikke minst USAs egne diplomater og agenter avdekket av WikiLeaks.Men tilbake til utgangspunktet: seiershistoriene. Høyresidens seiershistorie fra østblokken er selvfølgelig ikke uten skjønnhetsflekker, som et betydelig innslag av gammelt jødehat blant antikommunistene; ekstrem korrupsjon og drastiske sosioøkonomiske forverringer for millioner av borgere. Men ikke en eneste høyrepolitiker av noen betydning, har noensinne funnet på noe så tåpelig som å la noe av dette komme i veien for hovedfortellingen om dissidentene som overvant de kommunistiske ettpartistatene og innførte markedsøkonomi og flerpartisystem.
Også Latin-Amerikas venstrebølger har feil, mangler og tilfeller av maktmisbruk på samvittigheten. Men på et kontinent der høyreorienterte militærdiktaturer drepte, torturerte og bortførte flere sivile opposisjonelle enn Øst-Europas kommunistdiktaturer mellom 1961 og 1991, er det ingen tvil om at vilkårene for demokrati og menneskerettigheter nå er bedre enn noensinne. I dag er Latin-Amerika mer uavhengig av utelandske stormakter enn noen gang siden koloniseringen i 1492. Seieren over de USA-støttede militærkuppmakerne i Venezuela i 2002, ble også begynnelsen på slutten for en militærkupptradisjon, som har gjort det umulig for det fattige flertallet å få til betydelig utjevning gjennom stemmeurnene. I tillegg er Latin-Amerika den eneste verdensdelen som har redusert levekårsforskjellene det siste tiåret. Antakelig er den latinamerikanske venstrebølgen den største demokratiske omveltningen i verden siden østblokk-sosialismens kollaps.Selv om moralen fra høyresidens øst-europeiske seiersfortelling har drevet den norske venstresiden fra skanse til skanse i 25 år, ser det ennå ikke ut til at venstresidens strateger har forstått viktigheten av slike seiershistorier. Men det er fortsatt ikke for sent å pakke opp den største gaven historien har gitt verdens venstreside har fått på mange tiår: nemlig et venstresidens svar på Berlin-Murens fall.
