DRAMA
«Den store skjønnheten»
Regi: Paolo Sorrentino
Italia, 2013
Med daglige førvisninger på Kino Victoria utgjør «Den store skjønnheten» («La Grande Bellezza») en fargerik fluktmulighet fra norsk førjulsmas. Regissør Paolo Sorrentino fullfører med denne en slags trilogi, filmer som på ulikt vis portretterer det moderne Italias spill om og hig etter makt. «The Consequense Of Love» og Oscar-filmen «Il Divo» - om statsminister Paolo Andreotti - foregikk henholdsvis i mafiaens randsone og i politikkens innerste sirkler. Den nye åpner dørene til kunsten og den italienske selforherligelsen.
Den er nåtid, men med filmatiske hyllester til den nære fortida og ikke minst av Fellinis «La Dolce Vita». Når Sorrentino lar sine skuespillere få fritt spillerom under Gucci-dressene, er aldri Marcello Mastroianni langt unna, mens resten av italiensk filmadel bivåner fra sidelinjen. «Den store skjønnheten» er ikke bare en filmtittel, det kunne også vært selve beskrivelsen på en film som seiler opp som Sorrentinos foreløpige mesterverk.
«Den store skjønnheten» vant nylig prisene for både beste film, regi og mannlige hovedrolle under European Film Award, og nå er den også nominert til Golden Globe på sin stødige vei mot Oscar-sirkuset. Det er ikke bare filmens uslåelige ytre, et fargespekter og et dybdeblikk bak skjønnhetens fasader, som påkaller oppmerksomhet. Regissøren baserer historien på en journalist av det dekadente, for ikke si feterte slaget, broilet gjennom mange og lange kontakter med det øverste Italia. Og ikke minst, for lenge siden, da hovedpersonen Jep var langt yngre, skrev han en bok som gjorde han til en kulturell berømmelse i et land der kultur og ånd betyr alt.
Men 40 år senere lever han på selvbildet fra den gang, uten at det har fått nevneverdig påfyll av annet enn dyre dråper, makt, kvinner, luksus og alt som står for fall. Han nærmest flyter gjennom en tilværelse av luksuriøs tomhet, og inviterer de riktige menneskene til fester som varer i det uendelige, uavbrutt av det virkelige livet. Det går mot en ende, og framfor alt gjør dette «Den store skjønnheten» til en film også om Roma, om dekadensens forfall, om hvordan skjønnhet like gjerne kan være et utslag for det ulykksalige.
Paolo Sorrentino gjør et visuelt og episk poeng ut av at den kulturelle storheten er lite annet enn et skalkeskjul, og denne fasaden bærer hans faste skuespiller Toni Servillo med lurvete glans. En overdådig fest av en film som kun kan trekkes for at det innimellom blir for mye stor skjønnhet.