I april i år reiste jeg rundt i Etiopia. I Sør-Afrika var Nelson Mandela nettopp lagt inn på sykehus og var en gjenganger i etiopiske media. Alle jeg snakket med priste Mandela som Afrikas største frigjøringshelt gjennom tidene. Men når det gjaldt utvikling, så var ikke Mandela i nærheten av landets egen nylig avdøde statsminister Meles Zenawi, var omkvedet blant mange. Han er Afrikas store utviklingshelt, var meldingen. Dette bildet deles langt i fra av alle etiopiere, men var likevel en nyttig påminnelse om at Mandela hovedsakelig fikk prøve seg i en rolle i sitt politiske liv. 27 års fengselsopphold sørget for det.
På min første reise til Sør-Afrika i 1989 tok jeg meg inn i Soweto, den svarte bydelen utenfor Johannesburg. Ad omveier klarte jeg å få kontakt med Winnie Mandela, Nelsons daværende kone. Jeg ble invitert på middag med henne og hennes familie. Rundt bordet diskuterte vi kampen mot apartheid, hennes og Nelsons rolle. Dessverre var det i denne perioden at det begynte å gå utforbakke med Winnie; hun tok seg til rette og ble egenrådig. Hun ble maktarrogant. Det var ikke lett å være frihetsikonets unge kone, som måtte leve livet uten mannen ved sin side, med definisjonsmakt, men uten reell makt.
Som ung antiapartheidarbeider i det norske Fellesrådet for det Sørlige Afrika og som frilansjournalist for det gamle Arbeiderbladet, åpnet mange porter seg for meg. Jeg gikk gatelangs i Soweto og traff Albertina Sisulu, kjent deltager i United Democratic Front. Også mannen hennes, Walter Sisulu, satt på Robben Island sammen med Mandela. Under et besøk i Cape Town snek jeg meg inn på et sykehus der og fikk sitte ved sengekanten til en syk Govan Mbeki, en av de andre store lederne, med permanent adresse Robben Island. De fargede sykesøstrene geleidet meg villig inn da jeg fortalte at jeg kom fra Norge. Ved sengekanten til Govan Mbeki kunne jeg fortelle om det politiske bildet i Norge, om møter med sønnen hans, senere president Tabo Mbeki. Han besøkte Oslo og sentralstyremøter i Fellesrådet for å informere om den internasjonale kampen. Når jeg senere delte seng med mange andre i trange skur i i slummen hos vanlige ANC aktivister i Khalitsha, var det alltid med kjærlighet navnet Mandela ble hvisket og talt høyt om.
Nå er han, og hans generasjon, borte. Mannen som fikk sin barnoppdragelse på landsbygda, i den utvidede familie i det vakre og bølgete landskapet i Transkei, i den østlige Kap-provinsen. Her passet han kveg, drev hagebruk og oppholdt seg ute i naturen. I sin selvbiografi beskriver han stammeformens direkte form for demokrati, og er full av beundring for konsensus som metode, for å balansere individets interesser mot kollektivets. Med andre ord; han var vant til deltagelse, og hadde en ro i sjelen som gode naturinntrykk kan gi.
Mandelas innpass inn i sin motstanders psyke, kom først og fremst gjennom språket. Dette var et språk hatet av de svarte massene; undertrykkernes språk. I 1976 godkjente den sørafrikanske regjeringen en lov som krevde at alle svarte studenter måtte bytte ut engelsk med afrikaans som studiespråk. De svarte bydelene eksploderte. Politiet svarte med å skyte ubevæpnede studenter. Mandela forsøkte samtidig å overtale sine medfanger på Robben Island til å snakke med vaktene på afrikaans, for å komme på talefot med dem. ’The comrades’ var mildest talt forbannet. De gikk først med på det etter at Mandela overbeviste dem om at krigføringens første regel er å kjenne sin fiende og å engasjere motpoler. Han forsøkte å få fangevokterne i tale; alltid på afrikaans, alltid høflig, alltid som en likemann som krever respekt. Han skjønte fort at dette var enkle gutter og menn, med lite utdannelse, og de minte ham kanskje om hans egne enkle bakgrunn.
Mandela insisterte på å snakke med makta. Hans sokratiske metode fikk det hvite mindretallet til å stille spørsmål med hva de ville med sine liv. Han eksponerer motstanderen for en realitet utenfor den hulen hvor de er fanget med ryggen mot utgangen og lyset, for å bruke et bilde fra Platon. Det de trodde var virkeligheten, egen skygger mot huleveggen, viste seg å være falskt. Mandela tok nesten bokstavlig talt afrikanderledelsen i hånden og ledet dem ut i lyset. Det ble det nye multikulturelle og multietniske Sør-Afrika.
Mandela var overgangens far. Det var hans historiske rolle. Ubuntu- prinsippet gjennomsyret hans presidentperiode. Det kan beskrives som et etisk, humanistisk livssyn som legger vekt på fellesskap og menneskers forbindelser og forhold til hverandre. Denne tradisjonelle afrikanske livsfilosofien gjennomsyres av grunnsynet om å tilgi urett. Han kunne kanskje ha gjort ting annerledes. Han kunne ha sittet en periode til som President. Da ville han kanskje ha bidratt mer til det etiopierne jeg snakket med etterlyste; utvikling. Men hvem kan anklage ham for også å ha villet ha noen gode, roligere år som tilbaketrukket landsfader? Å ta igjen det tapte. Følelsen av vind over huden i landsbyen, barn og barnebarn og hans nye kone ved sin side. Og kanskje var det lurt at Tabo Mbeki og Jacob Zuma fikk prøve seg mens Mandela enda levde. Det er ingen garanti for at ikke maktarroganse og hybris raskt kunne ha skygget for utsynet deres, om ikke landsfader Mandela ennå var der.
På et poeng har Mandela likevel tatt selvkritikk, og det er at han ikke forsto omfanget og alvoret i hiv/aids-utfordringen. Her har sivilsamfunnet i Sør-Afrika spilt en viktig og avgjørende rolle, og brukt rettsapparatet for å tvinge myndighetene til å ta sitt ansvar i forhold til behandlingsopplegg og medisinering.
Mandela har ikke beriket seg selv; han har beriket nasjonen og verden. Han har gått inn i en rekke av mytiske eller reelle ledere, fra Jesus til Gandhi og Martin Luther King, som har vist at sjelelige styrke og innsikt kan føre til tilsvarende nivå av styrke og følt innsikt hos mange som blir tilhengere. Ved dette setter de motstanderen i skammekroken. De gir motstanderen mulighet til ny innsikt. Og motstanderen føler at han deltar i prosessen og beslutningen selv. Det var ikke materiell utvikling Mandela først og fremst var opptatt av; men politisk og sjelelig utvikling. Og han har vist oss at vi har alle et ansvar for den verden og det samfunnet vi lever i. Takk Nelson Mandela!