For en som har undervist i matematikk på barnetrinnet i mer enn 30 år, er det temmelig lett å peke på en del pedagogiske metoder i norsk skole, som både hver for seg og sammen systematisk har svekket våre elevers evne til å bli gode i matematikk.
Forståelse kontra regneteknikk.
I norsk skole har man gått mer og mer vekk fra å terpe regneteknikker og over på å skape forståelse. Tanken har vært at man ikke kan bli en god regner uten å forstå alle sammenhengene i problemstilling og utregning. Resultatet har blitt at man i realiteten kompliserer noe som egentlig er ganske enkelt. Elever som kunne blitt gode regnere dersom de fikk lære seg regneteknikk, blir forvirret og opplever faget som vanskelig og uoverkommelig.
Et lite mindretall av de mest begavede elevene vil ha god nytte av å trenge mye dypere inn i forståelsen av de matematiske prosesser. Det vil kunne gi dem mye. Men når elever som ikke har evner til en dypere innsikt i selve det teoretiske grunnlaget for ulike regneprosessene blir tvunget til å skulle forstå ting som ligger langt over deres fatteevne, så skaper det mye mer forvirring enn det hjelper dem til å bli flinkere i matematikk. I de fleste tilfeller er det mye mer effektivt og hensiktsmessig at elevene lærer å beherske regningsartenes rent tekniske utføring. Så får hellerforståelsen utvikles over tid. Det skjedde med meg selv. På mange områder hadde jeg ingen grunnleggende forståelse av hvorfor man gjør det sånn og slik, men jeg visste godt hva jeg skulle gjøre for å få rett svar. Som voksen har jeg en helt annen og dypere forståelse. Det har kommet etter hvert, slik det gjør hos de fleste. Med økt modenhet.
"Konkretisering" gjennom teksteksempler.
I norsk skole har vi hatt klokketro på at en hverdagsliggjøring av matematikkfaget vil vekke interesse og gjøre faget mer konkret. Resultatet har blitt matematikkbøker som er fulle av tekst for å lage konkrete regneeksempler. Dårlige lesere blir dermed også dårlige regnere, fordi de har problemet med å tilegne seg problemstilingen. Elever som tidligere opplevde matematikkfaget som en kjærkommen avveksling fra all lesing, og som var gode i matematikk, blir nå også dårlige i dette faget.
Spiralprinsippet - lære litt etter litt.
I løpet av et skoleår skal elevene gjennom et meget stort antall emner. Det resulterer at man farer over den ene regnemåten etter den andre med harelabb. Ofte er det ytterst få regneoppgaver etter hvert emne, med det resultatet at det store flertallet av elevene ennå ikke har regneteknikken inne når emnet forlates og man går hastig videre. Tanken er at de skal lære litt det ene året, og så bygge videre på det grunnlaget det neste året. I realiteten blir det slik at de fleste må læret alt på nytt neste gang emnet står på planen, fordi de ikke husker noen ting fra det de lærte året før.
Tilpasset opplæring - invitasjon til underyting.
Tilpasset opplæring er det nye mantraet i norsk skole. Alle skal få lære på sitt nivå, og få utfordringer tilpasset sine evner. Det høres fint ut i teorien, men fungerer dårlig i praksis. Før kunne læreren drive klasseundervisning og trekke de svakere elevene med i klassens tempo og dermed gi dem et løft og inspirasjon til å yte ekstra for å følge klassen. Nå ser man mange eksempler på at elever blir late underytere fordi læreren gir dem alt for enkle oppgaver med langsom progresjon i beste mening. Men elever trenger et visst press på seg for å yte på topp. Aksepterer vi at store deler av elevene er dårlige i matematikk og gir dem undervisning deretter, opprettholder vi et dårlig nivå.
Noen få elever må ha tilpasset undervisning. Det gjelder de aller svakeste og de aller sterkeste. Men det store flertallet elever vil ha godt av å følge et felles opplegg, der de som er svake blir trukket frem av klassens felles progresjon. Man skal altså ikke trekke den øvre delen av elevene ned, men den nedre delen opp. Det er en stor fordel at flest mulig kan følge en felles progresjonen, fordi læreren da kan undervise og instruere elevene i fellesskap i stedet for å knapt ha et par minutter på hver elev dersom de jobber helt individuelt.
Min mening er at man fullstendig overdriver dette med tilasset opplæring i norsk skole, når man i mange tilfeller mener at hver enkelt elev skal ha sitt individuelle opplegg. Og ofte blir resultatet at man godtar at elever er "dårlige" og gir dem alt for små utfordringer. En gang ga jeg fra meg en elevgruppe i matematikk da de begynte i 7. klasse. Senere var jeg vikar for dem i noen mattetimer. Jeg ble nærmest sjokkert da jeg oppdaget at noen elever som jeg vurderte som særdeles oppegående, men litt late, hadde fått 5. klasse mattebøker av sin nye lærer. Et grelt eksempel på "tilpasset opplæring". En aksept av underyting.
Ansvar for egen læring - grov overvurdering av barns evner.
Prinsippet om at barn lærer bedre når de selv får avgjøre hva de trenger og hva de ønsker å lære er en ren katastrofe for matematikknivået. Det er rett og slett dårlig gjort overfor barn å gi dem et ansvar som selv mange voksne vil ha problemer med å klare. Elever må ikke gis mer ansvar enn det de er i stand til å håndtere. Resultatet av ansvar for egen læring, er at særlig svake elever lett velger for lavt nivå og sier seg fornøyd med å klare lite. Det inviterer til underyting. Elever trenger at læreren motiverer, setter nivået og utøver et mildt press og krever innsats og arbeidsdisiplin. At læreren meget tydelig gir uttrykk for sine forventninger har særdeles stor innvirkning på elevenes prestasjoner.
Selvdisiplin og utholdenhet - er det nødvendig da?
Selvdisiplin og utholdenhet er dessverre manglevare hos mange elever i skolen. Og det må dessverre politikerne og skolepolitikken ta ansvaret for. Vi har glemt at for å bli god i noe, så må man faktisk jobbe hardt. Vi innbiller elevene at de kan bli gode uten å bruke tid, krefter og ha fokus. I stedet velger de gjerne snarveiene og det som krever minst innsats. Norske skolepolitikere mener f eks det ikke er bevist at lekser ikke har noen effekt og mener vi gjerne kan sløyfe hjemmearbeidet. Det ville være en katastrofe for elevenes læring. Foreldrene er blant de viktigste faktorene for å hjelpe sine barn til å bli faglig gode og til å utvikle selvdisiplin og utholdenhet.
Fagintegrering - matematikkfaget taper.
I mange år har vi trodd at den beste læringen oppnås ved å lage undervisningsopplegg der flere fag inngår i et emne. Da vil elevene se at alt henger sammen og man unngår et kunstig skille mellom ulike faggrupper. Det viser seg at det er svært vanskelig å gi matematikkfaget den plassen det trenger i slike fagintegrerte opplegg. Ofte "slenger" man på noen matetikkoppgaver til slutt, for også å kunne bruke mattetimene med god samvittighet til prosjektet, men slik bli man ikke god i matematikk. Faget har sin egen særegenhet og krever full oppmerksomhet og fokus for at man skal bli god. Og barna må forstå at det faktisk krever en viss arbeidsinnsats for å bli en god regner.
Det er hverken flere mattetimer eller mer etterutdanning av lærere som kreves for at norske elever igjen skal bli gode i matematikk. Det krever en fullstendig omlegging av den pedagogikken vi bygger på i norsk skole. Først når politikerne og pedagogiske forskere forstår dette, og skaper en skole deretter, vil vi kunne oppleve at elevene blir flinkere. Og det ønsker vi vel alle?
Oslo, 05.12.13
Sverre Avnskog