Årets valgkamp var rar. Høyresida snakket ikke om høyresidas politikk. De ville ikke snakke om karakterer i barneskolen, om kutt i sosiale ordninger eller om endringer i kvinners abortrettigheter. Deres oppskrift var å pakke inn budskapet med intetsigende floskler, som «å slippe alle gode krefter til», «nye tanker» og «bedre løsninger». Den egentlige politikken ble gjemt bort. De klarte attpåtil å virke troverdige på at de skulle tilby mer av de rødgrønnes politikk. Folk skulle få mer vei, mer jernbane, mer sykehus, mer skole, mer forsvar, mer politi og mer av det meste. De gikk ikke til valg på en annen samferdselspolitikk eller annen forsvarspolitikk - bare mer av det samme.
De rødgrønne vant ikke kampen om størst mulig bevilgninger til ulike formål. Folk ville ikke høre på våre advarsler om at store skattekutt til dem som ikke trenger det må finansieres på en aller annen måte. Nå ser vi at det kuttes i en rekke tiltak for å få de blåblås budsjett for neste år til å gå i hop. Arbeiderpartiet er trygt forankret blant Europas sosialdemokratiske partier. Mange av disse søsterpartiene sliter med velgernes oppslutning i et kriserammet kontinent. I flere land er sosialdemokratene lenger unna makta enn på lenge. Vi må foreta oss noe for igjen bli dominerende «styringspartier». Frihet, likhet og solidaritet kjennetegner arbeiderbevegelsen og dens partier. Problemet er bare at også høyresida nå snakker om frihet og sosiale rettigheter. Og når de i tillegg klarte å framstå som troverdige på å løse problemer på en rekke områder, vant de valget i Norge også. Folk ville ha nye ansikter. Men ville de egentlig ha en ny politikk?
Nå er jobben å bygge Ap opp til valgseire i 2015 og 2017. Skal partiet klare dette, må det igjen bli hverdagspartiet. Sosialdemokrati i dag handler om å gjøre hverdagen til folk litt og litt bedre, litt og litt enklere. Ap må ha troverdighet også på det som betyr noe for folk hver eneste dag. Det dreier seg om jobben, om reisa til og fra jobben, om bolig, om skole, om at barna våre kan ferdes på trygge skoleveier, om at ungdom ikke skal ranes på gata, om integrering og om at vi får nødvendig helsehjelp når vi trenger det. Vi har den beste bistandspolitikken, den beste sysselsettingspolitikken, vi er best på pappaperm og vi er best på kulturpolitikk. Men dette er ikke nok. Hvis ungdommen i huset blir fraranet iPhonen sin på gata eller mor i huset til stadighet bruker en time ekstra for å komme seg på jobb på grunn av bilkø eller at toget ikke går, hjelper det ikke at vi er best på bistand og pappaperm.
Ap må ha de beste løsningene for å gjøre folks hverdag bedre og enklere. Får vi til dette, kombinert med vårt fundament og ideologiske prinsipper, er vi uslåelige.