Nå ble det plutselig ekstra godt å ha billett til konserten på Rockefeller i kveld. For det blir først og fremst for det store konsertpublikumet til Hellbillies at forandringen blir merkbar. Arne Moslåtten har ikke gitt seg helt. Han skal fortsatt skrive tekster for gruppa, kanskje være med i studio også. Det blir en nedtrapping det går an leve med, men helt det samme blir det ikke å se gruppa på scenen heretter.
Første gangen vi møtte Hellbillies, da de nettopp hadde begynt å gi ut plater, var Arne Moslåtten dobbelt så gammel som yngstemann i gruppa, Lars Håvard Haugen. Siden har forholdstallet dem imellom blitt mindre, men dynamikken i gruppa er uforandret etter alle disse årene.
Hellbillies er den eneste gruppa i Norge som kombinerer svært bred folkelig appell med upåklagelig kredibilitet. Dette er først og fremst Moslåttens fortjeneste. Uten ham hadde Hellbillies vært et band som hadde vært dyrket av spesielt interesserte i amerikansk countryrock. De hadde sikkert hatt høy status, men neppe fylt Rockefeller to kvelder på rad. For eksempel: Lars Håvard Haugen skrev den nydelige låten «Excuses (In The Shape Of A Country Lane») for gruppa HGH, men bare noen få fikk hørt den. Oversatt til «Røta» av Arne Moslåtten er den allemannseie. Spill den i kveld, da!
Hellbillies er et sånt band som neppe hadde eksistert om de hadde satset på platekontrakt og popstjernestatus. De ante ikke hva de holdt på med, sa de selv i fjor.
Det begynte med et radioprogram for NRK Buskerud, og et lokalt teaterstykke. Det gikk ikke an å se for deg dette som en massiv suksess. Men Øystein Sunde fikk høre gruppa, han forsto humoren og hadde eget plateselskap. Han skrudde bare opp sangene på de ferdige opptakene, så folk skulle høre tekstene bedre. Og resten er historie.
Tekstene til Arne Moslåtten skapte et eget lokalt univers, med «Ho Birjit Lien», «Gamle Bryn» og «Syver i Armod Bråta». Så viste det seg igjen at det lokale var, om ikke det mest internasjonale i dette tilfellet, så i alle fall av nasjonal betydning.
- Jeg ville isolere noen arketyper fra bygdenorge. Det viste seg jo at folk kjente dem igjen fra sine nærmiljø over hele landet. Alle bygder har en Gammel-Bryn, sa Moslåtten da vi snakket med Hellbillies i fjor.
Han kalte hallingdalsdialekten for et «innpakningspapir», som påvirker hva folk synes om resten av musikken også. Dette ga dem spillerom til å gjøre hva de ville musikalsk, fordi det uansett vil låte umiskjennelig som Hellbillies.
De slo gjennom med å synge om «rakafisk med lauk og lefse», selv om de i et TV-program innrømmet at de ikke hadde smakt den spesielle delikatessen selv. Gruppa opererte med ordlister i tekstheftene: «Å springe etter» er «være forelska i». Enda så lett som det er å si «I love you» på engelsk. «Krasafaren» er «nedslite av påvirkningar over lang tid». Oversettelsene var rimelig frie.
Der Louvin Brothers sang «I like the christian life» skrev Moslåtten «Eg lev’ ikkje etter ei bok». Gruppa begynte med å oversette gamle amerikanske countryklassikere til norsk. De kunne vel ikke ha overlevd lenge på å more seg med gamle slagere. Da Hellbillies, hovedsakelig Aslag Haugen, begynte å lage egne melodier ble Hellbillies et av Norges største band.
Vi kommer igjen tilbake til det første møtet med gruppa for 20 år siden, der de spøkefullt forklarte hvorfor de sang på norsk.
- Vi er jo serviceminded. Vi har lært av turistnæringen, fortalte de. Hellbillies viste, og kommer til å fortsette å bevise, at det som først kunne fortone seg som lokal heimstadlære ble en av de store nyere nasjonalskattene våre.
Hellbillies spiller på Rockefeller i Oslo kveld (utsolgt) og i morgen (noen billetter igjen). 6. desember kommer de til Union Scene i Drammen.