På en av mine sykkelturer i Berlin kom jeg en vårdag for et par år siden helt uforvarende inn i den såkalte Majakowskiring i Pankow i gamle Øst-Berlin. Det er slik jeg oppdager byen jeg bor i, sykler rundt på måfå, setter meg ned med kartet når jeg kommer hjem, leser meg opp når jeg kommer hjem. Denne vårdagen hadde jeg altså kommet inn i Majakowskiring, og blitt overrasket, blitt nysgjerrig, fordi skinnende hvite arkitekttegnede funkisvillaer lå på rekke og rad nedover gata jeg etterpå, tilbake ved utgangspunktet, forsto var sirkelformet. Jeg hadde syklet i ring.
Fra lufta, eller på kartet, ser Majakowskiring ut som en travbane. Rundt denne asfalterte travbanen bodde eliten i DDR-staten. Innenfor selve Majakowskiring huserte partitoppene med familier i hver sine villaer. 500 meter vest for ringen bygget DDR i 1950-årene en såkalt siedlung for kunstnerne sine, kolonien fikk navn etter Erich Weinert. Her bodde blant annet komponisten Hanns Eisler, samt forfatteren Arnold Zweig. Statsdikteren Johannes Becher, som skrev DDR-hymnen, bodde inne i selve Majakowskiring. Det gjorde også Hans Fallada en periode, i en liten stikkvei, mens han skrev på «Hva nå, lille mann?».
Majakowskiring var stengt ute, eller inne, etter som man ser det, fra resten av Øst-Tyskland, fra resten av Berlin, fra resten av bydelen Pankow, av en bevoktet barriere, man slapp ikke inn eller ut annet enn gjennom kontrollposter. DDR-ledelsen fryktet sitt eget folk. En regjering av folket, redd for det samme folket. Etter opprøret i det kommunistiske brorskapslandet Ungarn i 1956, ble angsten for opprør i egne rekker så stor, at DDR-ledelsen valgte å flytte sine boliger til en nyanlagt «skogslandsby» i området Wandlitz nord for Berlin. Også den omgjerdet og strengt bevoktet. Om folket DDR-ledelsen var satt til å styre skulle gjøre opprør, slik folket i Ungarn og Tsjekkoslovakia gjorde opprør mot ledelsene som var satt til å styre dem, ble fluktmuligheten østover langs motorveien ansett for raskere og tryggere enn fra det elegante villastrøket Majakowskiring inne i selve Berlin.
Jeg skriver dette på et hotellrom like nord for den forbudte by i Beijing, og på den første gåturen her, en lørdag morgen, opplever jeg på forunderlig vis det samme som jeg opplevde på sykkelturen i Berlin for et par år siden. Jeg hadde gått langs vollgravene rundt den forbudte by, kom ut på den himmelske freds plass, den mest ugjestmilde plass i verden. Der mistet jeg helt motet.
Jeg hadde toget gjennom Sibir, fra den røde plass i Moskva, der jeg hadde sett den balsamerte Lenin, til den himmelske freds plass i Beijing, der jeg ville se den balsamerte Mao; det føltes som en akse i verdenshistorien: Fra den røde plass til den himmelske freds plass, fra Lenin til Mao. Men jeg gir det opp. Plassen er gjerder og vakter og biler og masseturisme og endeløse avstander og det virker som et dagsprosjekt bare å forsere sperringene og kontrollpostene for å ta seg inn til hjertet av den. Den himmelske freds plass er sannelig ikke en piazza å slå seg ned med en espresso på, et sted å dra opp gitaren, eller dyppe tærne i fontenen. I stedet fortsetter jeg langs muren som omkranser den forbudte by, vil inn i det som på kartet ser ut som forlokkende og forfriskende sjøer omgitt av en park, i Beijing med sin virkelig forpestede luft, sin tåkelignende smog. Himmelen er skyfri, men lufta er grå og ikke blå, sola ser ut som månen. Jeg fortsetter å gå, går for langt, dreier derfor av på den andre siden av sjøene, i håp om å kunne komme inn i parken fra denne kanten, men blir i stedet gående et par kilometer langs en endeløs mur, knapt et menneske er å se på fortauene. Ingen turister, muren med jevne mellomrom åpnet av porter, strengt bevoktet av vakter, og jeg ser bygninger der inne, men skjønner ikke hva bygningene er.
Alle mine bevegelser følges nøye, da jeg stanser fordi jeg vil ta av meg genseren og drikke litt vann, kommer vakter gående mot meg, fra begge kanter. Det samme skjer da jeg løfter kameraet for å fotografere en lyktestolpe. Først da jeg kommer hjem, og setter meg ned og leser, skjønner jeg hva det hermetisk avstengte området jeg fulgte muren rundt, er. Bygningsmassen jeg gikk rundt er den egentlig forbudte byen i Beijing. Ikke den forbudte byen til Ming og Quing-keiserne, som horder av turister daglig gjennomstrømmer. Den egentlig forbudte byen i Beijing ligger vegg i vegg med den historiske forbudte byen, er hermetisk lukket fra omverdenen av en strengt bevoktet mur, har en vakker sjø i sin midte, omkranset av boligkvarterene til Kinas nåværende kommunistledere. Hvorfor er det så viktig for ledere av folket å avgrense seg fra folket?
Aschehoug forlag har i høst gitt ut debutromanen til snart 60 år gamle Eugen Ruge. Selv kaller han dette en «familieroman», det lukter oppdatert «Buddenbrooks» lang vei, om livet i DDR-staten, sett og erfart av familien Umnitzer i fire generasjoner. DDR-staten var for kort til å romme fire generasjoner, men den kommunistiske fortellingen begynner med den russiske revolusjonen, og da går det jo. Fortellingen strekker seg dessuten et stykke inn på 2000-tallet, ettertankene etter murens fall og landets sammenbrudd er med. Sovjetunionen var DDRs storebror, som hadde en lang arm inn i DDRs indre anliggende. DDR var også, som man sier, det kommunistiske landet under Moskvas innflytelse som var «mer katolsk enn paven», og familien i Ruges roman har både slektstråder inn i og bitre erfaringer fra Sovjet. Øst-Tyskland og Sovjet var vevd inn i hverandre, og Ruges familie fungerer som eksempel på hvordan forholdet mellom russerne og østtyskerne kunne arte seg. Modige innbyggere klarte til slutt å rive Berlinmuren, men det var mange DDR-topper som da allerede lenge hadde rygget for Sovjetledelsens utspill om glasnost og perestrojka. Man behøvde jo ikke å importere alt Sovjet fant på! Det er den humoristiske måten å se det på. Den dypt tragiske er denne: Hvis glasnost og perestrojka og åpning for vestlige kapitalistiske ideer nå var veien, hadde alt DDR-funksjonærene og byråkratene viet sine liv til å bygge opp vært forgjeves? Det er en innsikt ikke alle er i stand til å bære. Da er det en lettere utvei å bli hardliner, står last og brast med det gamle, det man har trodd på.
Men det finnes også en tredje vei, nemlig å rett og slett forsøke å glemme, fortrenge. Ruges roman berører dette på finurlig vis, boka omhandler nemlig også demens hos et par av de eldste familiemedlemmene, og hvordan skal leseren forstå det? Er demensen en måte å slippe unna den smertefulle historien på? En redning? Eller også en antydning om at det ikke blir noe igjen av det man har vært med på å bygge opp? Begge de to pater familiasene i boka rammes av glemselen, eller reddes av den. Også for mange andre familiemedlemmer handler det mye om evnen, eller den manglende evnen, til å være tro og sann mot seg selv.
Det tyske forlaget, godt hjulpet av et utvalg tyske medier, har forsøkt å selge inn Ruges roman som den definitive romanen om DDR. Litt forbausende, siden det jo bare er få år siden forrige gang det kom en «definitiv» roman om DDR: Uwe Tellkamps «Tårnet», trykket i store opplag og behengt med tunge priser, oversatt til norsk av Isak Rogde, som posthumt ble hedret med Bastian-prisen for innsatsen. Også den en «familieroman» som luktet «Buddenbrooks» lang vei. Thomas Manns familiesaga synes å være tyskernes formel og mal på «den store tyske romanen», vanvittig ordrik, på norsk strekker «Tårnet» seg over 800 tettpakkede og store sider. Men Tellkamps roman fikk altså ikke stå lenge øverst på pallen som den definitive romanen om DDR. Det kommer heller ikke Ruges roman til å gjøre.
Jeg tror jeg er godt over middels fascinert av DDR. Jeg er interessert i hvordan livene til innbyggerne så ut i et land som innrettet samfunnet sitt etter andre politiske modeller enn våre nordiske kapitalistiske sosialdemokratier, samfunnsformer som i dag virker like selvfølgelige og naturgitte som luften vi puster og vannet vi drikker, selv om både vannet og luften kan forurenses, til og med opphøre. Men jeg synes ikke jeg lærte så mye nytt av romanen til Ruge.
I god russisk roman-realistisk stil er hovedpersonene og slektsforbindelsene deres listet opp bakerst i boka. Ruges bok er en gammeldags roman som låner modernistiske grep. Som å la begivenhetene, ofte samme situasjon, bli sett med flere familiemedlemmers blikk. Også et stream of consiousness-aktig parti forsøker han seg på. Håndverksmessig er det ytterst profesjonelt, men litt upersonlig, litt signaturløst, litt for feilfritt - det overrasker meg ikke at Ruge i årtier har skrevet for film og fjernsyn. Romanen er strukturert som en film, en film som forflytter seg mellom ulike locations, særlig steder i Mexico og Neuendorf utenfor Berlin. Hvert sted fryses fast i årstallet for en hendelse, årstallet fungerer som kapitteloverskrift, romanen er klippet sammen av scener slik en film er det. Slutten av enkelte kapitler er til og med utstyrt med cliffhangere. Det er det filmiske preget som gjør at jeg synes «Når lyset svinner» er en helt middels roman. Jeg tror nemlig Ruges idé, hans stoff og fortelling kunne ha gjort seg mye bedre i det mediet han kjenner fra et langt yrkesliv, nemlig TV. Han er ikke interessert i romanen som kunstform, bare som middel til å fortelle historien sin.
Og dette bringer meg til en tysk TV-serie om livet i DDR, «Weissensee» (2010/2013), som fikk tyskerne til å sitte klistret til skjermene sine, ikke minst i Berlin. Meg også, da jeg i vår omsider fikk tak i den på dvd. Jeg ble sittende oppe hele natta, så begge sesongene i et sveip, den siste episoden tok jeg til frokost, såkalt «binge-viewing» forklarte min nevø meg etterpå at jeg hadde bedrevet. «Weissensee» handler om livet til to familier i Øst-Berlin, en Stasi-familie og en kunstnerfamilie, to familier som konfronteres med hverandre da Stasi-sønn og kunstner-datter forelsker seg hodestups i hverandre, følgene fatale. Sjelden har jeg sett eller lest en fortelling som så forbilledlig viser hvordan det private er politisk, og det politiske privat. Serien bruker TV-serie-dramaturgiens kjente triks og grep. Den forenkler for å få til lettfattelige og engasjerende kontraster, opererer med tvilsomme sammentreff, og gjør karakterene til representanter for konkurrerende ideologier. Men man glemmer dette, fordi fortellingen om familiene Kupfer og Hausmann leverer så mange innsikter om livsvalg og disse valgenes konsekvenser for en selv og andre i et samfunn der en gest og et ord kan ha uoverskuelige konsekvenser.
NRK har ikke vist «Weissensee». Hvorfor har ikke NRK det? DDR var vårt ganske nære naboland, på sørsiden av Østersjøen, slik det gjenforente Tyskland er vårt naboland. Norge og Tyskland er flettet sammen av kultur og handel, men en dypt engasjerende TV-serie om livet i dette landet, nei det tror NRK vi er uinteressert i å se. Da NRK viste den siste runden av Edgar Reitz‘ storslagne «Heimat»-serie, gjemte de den bort på en sendeflate nattetid en sommer. Drama-avdelingen på Marienlyst bør gå i seg selv med hensyn til den angloamerikanske ensrettingen de nå holder på med, en holdning som også innebærer ensretting av det samfunnet de har et oppdrag på vegne av. Slik ensretting svekker demokratiet. NRK holder nå på med det som DDR holdt på med.
Den definitive romanen om DDR? Definitivt ikke. Kanskje trengs en poet for å fortolke og nå inn til de innerste rommene i DDR-sinnene og staten for oss? Romanforfatterne er altfor konvensjonelle i tankegangen. «Når lyset svinner» er en helt grei roman som ikke når opp fordi Ruge ikke er interessert nok i formen han velger å fortelle sin fortelling gjennom, nemlig romanformen. Derimot tror jeg fortellingen ville vært strålende i det mediet forfatteren har jobbet mye med, TV-mediet. Slik er det med mange prisbehengte og kritikerroste romaner i våre dager: De er gode forelegg for TV-serier, konturløse som romaner. I valget mellom tre fortellinger om DDR, to romaner for den tyske kultureliten og en TV-serie for de tusen hjem, velger jeg klart det siste, nemlig TV-serien «Weissensee».
Poenget mitt er ikke at dette er dårlige romaner, men at de er forholdsvis dårligere innenfor sin sjanger enn TV-serien «Weissensee» er innenfor sin. Derfor er «Weissensee» et mer oppriktig verk. Romanene forsøker å gjøre seg finere enn de er, det gjør ikke TV-serien. En tredje sesong er på trappene. Hadde bare NRK giddet.