Kultur

Trygve Storm og kjærligheten

En bestefars tanker om hvordan fedrelandet straffer små barn.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mitt barnebarn er ett år og heter Trygve Storm. Han er oppkalt etter oldefaren sin som var fotballspiller, med 11 år på Vålerengas A-lag. Mellomnavnet hans har å gjøre med at det til tider blåser friskt rundt et barn født i kjærlighet over landegrensene. Mora til Trygve er min datter, et lys i livet for mora, faren og lillebroren sin. Det gikk fint for henne lenge; i skolegang, idrett, musikk, og i friluftsliv. Hun har reist mye, studerte en periode ute, og toppa det hele med en solid utdanning i et omsorgsyrke.

Så traff hun den store kjærligheten: Da blei det vanskelig. Mannen i hennes liv var nemlig utlending, fra et land utafor Schengen. Den lange straffeprosessen som hun og mange med henne blir offer for, var i gang. Dette skjer i en tid da haugevis av unge drar ut, reiser og studerer. Det skjer mens de som styrer oppfordrer unge til å studere ute. I disse tider er det i praksis straffbart å forelske seg i, og ville dele livet med en person fra en annen del av verden. Høres det ut som jeg setter ting litt på spissen? Neida, bare heng med:

Svigersønnen min er fra et land rammet av konflikter og borgerkrig. Han kom til Norge som 20-åring for å studere, mestret raskt språket, tok sine eksamener og ble godt integrert. Etter å ha fullført studier søkte han om videre opphold, men fikk nei. Han valgte å bli uten oppholdstillatelse. Etter slitsomme år med lav profil og angst for å bli spora opp og kasta ut, forlot han til slutt landet frivillig og vendte tilbake til hjemlandet. Har du bodd ulovlig i Norge er straffen klar: fem år utenfor Schengen. Etter det kan du søke om nytt opphold.

Dattera mi fulgte etter og har gjennom de siste åra drevet et nomadeliv mellom to land. De to gifta seg og fikk Trygve Storm. Han ble født i Norge. Far fikk sjølsagt ikke være med på fødselen. Det er jo en del av straffen, både mot far, mor og barnet. Bestemor og bestefar fikk derimot oppleve dette store og vakre øyeblikket. Nå må også Trygve Storm gjennomgå nomadelivet, med stadig pendling mellom to land. Familien min der ute har et stort ønske: De vil leve sammen som familie i Norge, fedrelandet til Trygve Storm og mora hans. Veien hit heter Familiegjenforening - og den veien er lang.

Mye skal være på plass: Det skal dokumenters og bevitnes i stort omfang. Søknaden svigersønnen min leverte på den norske ambassaden i hjemlandet, var nærmest et trillebårlass. Nå går vi og venter. Det tar tid. Jeg sverger. Måneder nærmer seg år og varigheten av behandlinga blir stadig forlenga. Da folka mine søkte, sa UDI seks måneder. Etter seks måneder sa UDI ett år. Nå sier de atten måneder. På UDI’s hjemmeside står det sju måneder.

Dette er forferdelig vanskelig å forholde seg til. Familien min er ikke aleine i sin livssituasjon. Mange norske kvinner, barn og ektemenn/samboere har funnet kjærligheten over landegrensene. De er kvinner, menn og barn som straffes for kjærlighet. Er det slik vi vil ha det? Det er feil og uverdig.

Misforstå meg ikke. Det skal vurderes grundig hvem som skal få leve sammen i kongeriket. Jeg tror det sitter dyktige og samvittighetsfulle saksbehandlere i UDI. Det handler mer om ressurser for å få behandlingstida ned for disse søknadene. Norge er ute å kjøre med sin familiegjenforeningspraksis. Det har organisasjonen Grenseløs kjærlighet påpekt utallige ganger. Europarådet har retta pekefingeren mot Norge. Vi bryter Barnekonvensjonen og den Europeiske Menneskerettskonvensjonen. Barnets rettigheter skal i høysetet. Det er en menneskerett å vokse opp med mor og far. Det har også vært sagt at det skal utvises skjønn og at det skal legges vekt på barnets rettigheter og kvinners situasjon. Faremo sa noe om det. Skei Grande har også sagt noe om dette. Det ligger et lite håp der. For det er ikke så mye som skal til: «Det handler ikke om en lovendring, men vilje til å endre praksis,

Ikke en stor endring som får konsekvenser for tusener av folk, men en liten krusning som får så utrolig stor betydning for de få det gjelder», som Guri Riksaasen i Grenseløs kjærlighet så riktig har påpekt.

Jeg sliter med følelsene. I starten synes jeg det var trist at folka mine hadde kommet i en så vanskelig livssituasjon. Etter hvert har sorgen gått over til sinne. Nå begynner sinnet å nærme seg raseri:

Mitt Norge, fedrelandet, straffer kvinner og ikke minst små barn for kjærlighet.

Mitt Norge, fredsnasjonen og det åpne samfunnet.

Denne praksisen er å vise forakt for de verdier dette landet bygger på og representerer.

Det er uverdig.

Jeg skammer meg!

Jeg aksepterer det bare ikke.

Når de tråkker på ungen din og barnebarnet da har jeg fått nok.

Finansministeren sto nylig fram på TV med sine fanesaker. En av dem var: «Stramme inn på familie-gjenforeningspolitikken». Det føltes som om hun spytta meg rett i ansiktet. Som en klok sønn av en tømmermann sa det i Midtøsten for et par tusen år sida: «Det du gjør mot mine wminste, det gjør du mot meg.»

Så kjære Trygve Storm. Det kan bli harde tider framover: Mange samtaler på Facetime. Mange lange turer for mormor og morfar og onkel over landegrenser for å se deg vokse. Jeg lover å føre kampen her på hjemmefronten. Med de våpna jeg har. Jeg veit du er en tøffing og på et eller annet tidspunkt skal vi møtes for godt her oppe i nord. Du, mora og faren din og resten av oss som er glad i dere.

Da skal jeg få holde den lille kraftige handa di og leie deg gjennom byen jeg bor i. Over Vaterlands bru og inn i det flerkulturelle Norge. Gå med deg over plenene på St. Hanshaugen, mitt eget kongerike. Rusle rundt blant røttene dine på Vålerenga. Dra med deg ut i Nordmarka og lære deg å stå på ski. Ut til kystene nordpå og opp i fjellet. Det er mye som venter, lille mann. En dag kan vi kanskje også dra sammen til det vakre landet faren din kommer fra og møte familien der. Og en dag skal jeg ta deg med på hjemmekamp. Da kan du sitte på skuldra til morfar og synge sangen jeg engang skreiv til oldefaren din. Sangen om Kjerka som fikk himmel’n sjøl til tak. Det gleder jeg meg til.

Les også: Hver gang vi møtes - i cyberspace

Mer fra: Kultur