Jeg er en dame på 50 år. I 2008 ble mitt greie liv snudd på hodet. Jeg ble overført til NAV fra en jobb i en annen statlig virksomhet som jeg hadde hatt i nesten 8 år.
Jeg akter ikke her å gå inn på tanker og følelser som oppstod da jeg stod alene igjen på ny og umoden arbeidsplass. Men nesten et halvt år i den nye jobben hvor ledelse var fraværende og kolleger forsvant i tillegg til at arbeidsoppgavene virket meningsløse, gjorde meg deprimert og muskelsyk. Jeg forstod gradvis at oppgavene som var tiltenkt meg, i beste fall var bedre egnet for andre. Mye har jeg i min faglige bagasje, men ikke teknisk kompetanse som var ryggsekken jeg burde hatt i avskjedspresang i stedet for førstehjelpspakken fra min tidligere arbeidsplass.
Jeg blir gradvis sykmeldt. Som premie for mine vel 25 yrkesaktive år, får jeg beskjeden om å si opp min faste stilling. Motvillig og med sterk motstand fra fastlegen, gjorde jeg det. Tanken var at jeg etter litt hvile hadde nok kompetanse til å bygge opp et nytt yrkesliv med nesten to mastere, 25 års praksis og både evne og vilje til å jobbe med noe som passet meg. Lite visste jeg da om arbeidsledigheten for høyt utdannede mennesker i alderen rundt femti år.
Dette var i 2008. Jeg fullførte masterutdanning i faglitterær skriving hvor jeg som sluttprodukt leverte «Mitt NAV» - et dokumentarportrett av NAV-reformens første år. Jeg mottok aldri svar fra noen da jeg sendte den til de ansvarlige i reformprosessen. Det har vært det første forvaltningsbruddet jeg har opplevd, men ikke det siste.
Da masteroppgaven var innlevert og høyskoleutdanningen bestått i 2010, meldte jeg meg som vikar i voksenopplæringen. Det fungerte og jeg fikk gode tilbakemeldinger fra studentene.
I starten var jeg ansatt i et vikarbyrå som gav meg en lønn langt under tariff. Jeg engasjerte meg både politisk og personlig i debatten om Vikarbyrå-direktivet. Kanskje som en delseier, kunne skolen jeg jobbet ved snart rekruttere vikarene på egen hånd, og lønna og anseelsen for oss vikarer steg umiddelbart. Men også konkurransen for å få vikariatene. I dag opplever jeg å bli innkalt pr sms, og selv om jeg svarer innen fem minutter, får jeg oftest beskjeden: «Fått vikar», Jeg innrømmer at jeg en stund var lykkelig, greit nok betalt igjen i en vikarjobb i voksenopplæringen i Oslo, men at jeg nå opplever å bli utkonkurert av yngre krefter med mindre kompetanse. De har i tillegg til å være hurtigere i sms-håndtering også krav på på mindre lønn. Jeg har selv bedt om lønnsmoderasjon for å avhjelpe skolenes budsjetter og gi meg muligheten til flere oppdrag. Lite har det nyttet.
Etter hvert fikk jeg også oppdrag på Høyskolen i Oslo. Jeg utføret til våren tredje oppdrag med å følge opp studenter i praksis, mest i NAV. Jeg blir bedre mottatt som høyskoletilsatt enn som ansatt i NAV, for ikke å snakke om «Brukeren». Jeg observerer at skrankene ble høyere, og avstanden til brukerne lengre for hver gang jeg er «ute».
Jeg tar tak i den økonomiske situasjonen som har oppstått siden jeg «glippet» med meldekortene i sommer. Det er krevende å holde styr på oppdrag fra to arbeidsgivere og deres ulike håndteringer i tillegg til å passe på alt NAV krever at jeg oppfyller. Har etter ti uker mottatt svaret på klagen. Ikke overraskende fastholder organisasjonen som skal hjelpe mennesker med ulike problemer at dette er min feil, og at "klageren" burde ha forstått meldekort-rutinene gjennom all informasjonen om dette som er gitt. Jeg har ikke hatt problemer med å skjønne dette, men det er en grunn til å motta aap og det er at hodet ikke alltid husker...Jeg har etter 4 år ingen dialog med saksbehandler, etaten som sender meldinger som blir borte, ikke svarer på noen forespørsler om timer og sender ut «vikarer» for saksbehandler med 20 års mindre arbeidserfaring enn jeg selv, når jeg endelig har kranglet meg til et møte. Etaten har også til gode selv å følge opp de tiltak vi blir enige om og de må gjøre en innsats for å få i gang. I sum behandler mitt lokalkontor sine brukere som forstyrring av arbeidsdagen som helst skal gå til å dokumentere noe. På meg virker NAV som en vegg, og vil du spille ball, er det enten pol eller en smash tilbake.
Jeg skriver dette for igjen å håpe at den nye øverste ansvarlige for NAV kan se på hvordan systemet kan gjøres enklere for oppegående «NAV-ere» som mest av alt vil jobbe, men bruker mesteparten av arbeidskapasiteten på å sende jobb-søknader og holde orden på avslagene og melderutinene til NAV. Jeg følger også opp en gammel mor, en sønn og passer hund – av plikt og lyst i tillegg til å inneha ulike politiske verv. Jeg kjenner nemlig at lediggang er roten til alt vondt og medfører kaos – økonomisk og personlig.
Jeg har nå bare et lite håp igjen, og det er at systemet og lederne av det, ikke ser på alle NAV-brukere som snyltere av velferdsstatens midler. Jeg har i over 20 år betalt min skatt og mange med meg ønsker mest av alt å få jobbe med noe de er kompetente til å utføre. Mitt valg har vært å bruke lektorkompetansen min igjen. Men resultatet er ca 100 mer eller mindre velbegrunnete avslag.
Nå er vi flere som er bekymret for hva som skjer med oss som har mottatt arbeidsavklaringspenger mer eller mindre i tilnærmet 4 år. Siden uføresaker er tyngre å få gjennom i NAV-systemet, regner jeg med at det ikke er sant at det vil komme en «uførebombe» slik NAV-leder Lystad har annonsert. Da hører jeg at sosialkontoret er siste sikkerhetsnett, også for meg som har brukt flere tiår på forbedre tjenesten jeg selv ser jeg kan bli en del av. Det vil være fatalt, og jeg ser enda mindre blidt på situasjonen om noen få måneder.
Hvordan vil jeg- en dame med to hovedfag og 25 års yrkespraksis - passe inn som sosialklient? Vil jeg kunne beholde en bolig som ikke koster meg så mye, men er verdt mer enn sosialkontoret er villig til å betale for at jeg skal bo i etter januar neste år? Blir resultatet at jeg må selge den eneste trygghet jeg nå føler jeg har? Spørsmålene jeg har, tærer også på krefter og viljen til nytenkning idet svarene uteblir. Depresjonen tiltar og musklene har det ikke akkurat bedre.
Når jeg bekymret stiller dette spørsmålet til den tredje saksbehandleren jeg har hatt , men fortsatt ikke møtt, er svaret som jeg har hørt før:
- Du vil bli innkalt til et møte…
Kort, kontant og uten verken smil eller varme i stemmen. Jeg konstaterer dette og tenker
- Jeg skal jammen ikke inn på det møte. Nå gjelder det å søke som det aldri før er søkt…
Tre måneder senere er nye 30 avslag kommet, negativt klagesvar fra NAV likeså. Men innkalling til møte med NAV uteblir. Musklene knyter seg, engstelsen for framtiden bryter seg fram, og humøret svekkes…
Jeg lurer i det stille på hva den nye statsråden for NAV tenker om utfordringe her har listet opp? Siden det ikke er særlig sannsynlig at han leser dette, ber jeg også andre om å si sin mening.
Med vennlig hilsen førstelektoren og statsviteren