DRAMA
«Den femte statsmakt»
(«The Fifth Estate»)
Regi: Bill Condon
USA/Belgia, 2013
Dette er virkelig kremåret for filmografier om kjente mediepersonligheter, men i motsetning til middelmådige «Jobs», forferdelige «Diana» og ikke anmeldte «Lovelace», dreier «Den femte statsmakt» seg om en sterk personlighet som fortsatt er i live, selv om konservative amerikanere som Bill Huckabee, Newt Gingrich og Fox News-kommentatoren Bob Beckel helst skulle sett at den brysomme WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange ble henrettet, eller eventuelt snikmyrdet. Noe de alle offentlig har uttalt på amerikansk TV helt uten represalier. Selv har Assange hevdet at «Den femte statsmakt» er et forsøk på karakterdrap, både på ham og alt WikiLeaks har oppnådd, men den største forbrytelsen filmen gjør er å være frustrerende feig. Historien om hvordan denne banebrytende nettsiden forandret vårt stadig skiftende mediebilde, er en historie som er vel verdt å fortelle, men ikke riktig ennå. Siden vi fortsatt står midt oppe i disse brytningstidene er det ikke noe endepunkt i «Den femte statsmakt», annet enn det filmen dikter opp på egen hånd.
Mot slutten kommenterer The Guardian-journalisten Nick Davies (David Thewlis) at «de beste historier starter med begynnelsen», så da er det jo litt ironisk at «Den femte statsmakt» starter et sted på midten, før den spoler seg tilbake til WikiLeaks’ spede begynnelse. Ifølge filmen er Julian Assange (Benedict Cumberbatch) en hvithåret svengali som først får fart på sakene da han møtte den tyske entusiasten Daniel Berg (Daniel Bruhl). Filmens store helt, og tilfeldigvis mannen som skrev en av bøkene filmen er basert på: «Inside WikiLeaks: My Time With Julian Assange and the World’s Most Dangerous Website». Daniel lar seg imponere grådig av Assanges‘ engasjement, karisma og idealisme, og blir hans viktigste støttespiller mens WikiLeaks publiserer alt fra hemmelige dokumenter som avdekker Julius Baers-bankens hvitsnippforbrytelser til navnene på aktive nynazister i England. Assange forteller innledningsvis at WikiLeaks har en stab med over hundre frivillige medhjelpere, men Daniel oppdager senere at alle i virkeligheten bare er Assange med forskjellige e-postkontoer. Alt leder opp til publiseringen av fløyteblåseren Bradley Mannings enorme samling av graderte dokumenter om Irak-krigen; den største informasjonslekkasjen i verdenshistorien.
Innledningsvis er «Den femte statsmakt» en overfladisk, lunken og høvelig underholdende skildring av «bromance»-forholdet mellom Daniel Berg og Julian Assange. Filmen raser dog sammen under den siste tredjedelen, der Assange plutselig forvandler seg til en paranoid tyrann, som gladelig ofrer liv for å få medieoppmerksomheten han higer etter. Assanges bryske oppførsel, smålighet og dårlig kalibrerte sosiale antenner blir på et punkt forklart med at han muligens har en mild form for Aspergers syndrom, andre ganger med at han bare er en arrogant drittstøvel. Benedict Cumberbatch er et stort skuespillertalent med mye karisma, og han bærer rollen bra selv om manuset svikter ham totalt. Filmen går tilbake til Assanges fortid for å gi en slags psykologisk forklaring på hvorfor han i alle dager startet WikiLeaks (en til dels fiktiv oppvekst i den karismatiske kulten «The Family») - som om man er nødt til å ha noen dype traumer i barndommen for å være opptatt av å eksponere korrupsjon, maktmisbruk og politiske forbrytelser. La oss ikke ta diskusjonen om Assange er en folkehelt eller samfunnsfiende her, men selv om de fleste forhåpentlig kan enes om at idealene hans er beundringsverdige setter filmen store spørsmålstegn til hvordan han selv lever opp til dem.
Voldtektsanklagene blir bare nevnt i en fotnote helt til slutt, sammen med et «intervju» der Assange sarkastisk kommenterer at filmen vi akkurat har sett er basert på de «to dårligste bøkene om WikiLeaks» og er mest å regne for en «anti-WikiLeaks-film». Assange har ikke akkurat vært diplomatisk i sin kritikk av dette prosjektet, fra sitt eksil i Ecuadors ambassade i London. På WikiLeaks beskriver Assange filmen som bl.a. «a geriatric snoozefest that only the US government could love». Han har et poeng. «Den femte statsmakt» er som man kan forvente av en kostbar filmproduksjon, finansiert av Dreamworks og distribuert i USA av Disney-konsernet. Filmen forteller historien om Assange og WikiLeaks på en usikker, feig og forutsigbar måte, uhyre varsom for ikke å tråkke noen politiske maktfaktorer på tærne. Muligens derfor at de mest sympatiske menneskene vi møter i filmer tilhører den amerikanske regjeringen, representert av de velmenende statsbyråkratene Sarah Shaw (Laura Linney) og James Boswell (Stanley Tucci). Begge er totalt unødige for historien som fortelles, annet enn å sette det amerikanske utenriksdepartementet i et best mulig lys.
Nerder som sitter foran laptoper blir aldri særlig cinematisk, så i likhet med de fleste filmer om datateknologi og hacking har Bill Condon sett seg nødt til å rocke opp disse scenene med en masse unødige kameratriks. Vi ser tekst som suser over fjesene til hovedpersonene akkompagnert av technomusikk, mens WikiLeaks er skildret som et uendelig rom full av kontorpulter, sikkert til stor glede for alle dem som aldri har sett en datamaskin før. Condons desperate forsøk på å sprite opp historien med grafikk, svosjlyder og kjappe kamerabevegelser blir etter hvert en smule selvparodisk, og nok et eksempel på hvor imponerende David Finchers «The Social Network» er. «Den femte statsmakt» er ikke den første filmen om Julian Assange, og vil neppe bli den siste - så vi får håpe at mer nyanserte, kompromissløse skildringer av hva han har oppnådd kommer etter at vi har fått disse hendelsene på lengre avstand. I mellomtiden er Alex Gibneys dokumentar «We Sell Secrets: The Story of WikiLeaks» et helt brukbart alternativ.