I mer enn ti år har jeg kjempet mot NAV. Ikke alltid om de samme ytelsene og rettighetene, men situasjonen har vært som følger: Jeg setter frem krav om en økonomisk ytelse. NAV nekter. Jeg anker. NAV finner likevel å kunne tilstå meg ytelsen for et begrenset tidsrom. Og slik har årene gått. Ingen drømmesituasjon, men man begynner etter hvert å kjenne lusa på gangen. Trodde jeg.
I mars 2010 ble trygdetilværelsen snudd på hodet. Den rødgrønne arbeidsministeren snakket om å slå sammen ytelser, men det som skjedde i virkeligheten var at man satte funksjonsfriske og uføre i samme bås og forutsatte at de hadde samme arbeidsevne. Fra den datoen opplevdes min tilværelse i perioder som sammenhengende mareritt. Jeg er ikke i tvil om at det stressnivået som NAV påførte meg var direkte helseskadelig. Tidvis var jeg også i tvil om livet faktisk var verd å leve. Helseproblemer, økonomisk usikkerhet og utsikten til en langvarig prossess mot NAV fortonte seg som et massivt fjell, umulig å forsere. Og da jeg i våres ble klar over at den nye ytelsen faktisk var tidsbegrenset - og at jeg kunne risikere å bli degradert til sosialklient, dersom NAV ikke hadde fått satt meg i (nøds)arbeid innen februar 2014 - fikk jeg nærmest panikk. Jeg bestemte meg likevel for å bruke mine siste krefter på å få myndighetene, media og resten av verden til å innse hvilken umenneskelig behandling vi som tidligere var såkalt midlertidige uføre ble utsatt for.
Jeg vet ikke i hvilken grad jeg har lyktes med dette. Jeg har imidlertid skrevet til den nye regjeringens statsminister, helseminister og arbeidsminister og spurt om hvordan de har tenkt å håndtere saken. Jeg har ennå ikke fått svar, men noe var allerede blitt satt i gang før den rødgrønne regjeringen gikk av. Flere av mine medfeller - jeg selv inkludert - ble bedt om å sende inn et nytt krav om uføretrygd. Deretter gikk det raskt. Jeg fikk først en muntlig beskjed fra NAV at de (omsider) støttet mitt krav. Så kom et brev som uttrykte det samme. Kort tid etter fikk jeg brev om at jeg var blitt innvilget varig uføretrygd fra 1.11.2013. Honnørkort vedlagt. Champagnen hadde allerede ligget på kjøl en stund. I dag føler jeg en enorm lettelse. Men tenk om NAV hadde kommet frem til samme konklusjon i 2010? Så mye lidelse jeg kunne ha vært spart for. Så mange administrative årsverk NAV kunne ha spart seg.
Selv om jeg skal arbeide med å legge kampen bak meg - jeg har ingen planer om å saksøke NAV - vil jeg likevel ikke gi meg helt før jeg vet at de som er i samme situasjon som meg selv er kommet helt i mål: Tilstått den uføretrygden de har hatt moralsk krav på siden 2010. Min egen erfaring lagt til grunn må man ha NAV med på laget. Søknader om uføretrygd blir automatisk avslått av ankeinstansene dersom NAV ikke støtter søknaden. Det har de sagt (skrevet) omtrent rett ut til meg. Med andre ord kan vi fjerne ankeinstansene med det samme. De har likevel ingen praktisk (nyttig) funksjon. Deres innflytelse og makt er illusorisk. Det mest nyttige for meg har vært å samle alle impliserte parter til et møte på fastlegens kontor - og la fastlegen få forklart i klartekst hvordan situasjonen egentlig er. Samtaler fjes til fjes gjør mer inntrykk enn sorte bokstaver på hvitt papir. Særlig for en personlighet som meg, som heller biter tennene sammen, spiser smertestillende som om det skulle være sukkertøy, fremfor å vise meg svak og spak. Fasaden må holdes, koste hva det koste vil. Sikkert dumt, dersom man står i en «offerposisjon», men man kan altså likevel vinne frem, selv mot NAV, uten å måtte legge seg paddeflat, slikke skosåler eller gi seg til å grine og bære seg. Min seier mot NAV er med andre ord ærlig og redelig fortjent. Det er jeg faktisk stolt av.
