TEATER
«Broene»
Av Liv Heløe
Regi: Fredrik Hannestad
Med: Helen Vikstvedt, Silje Breivik,
Solveig Laland Mohn, Håkon Vassvik,
Drammen mannskor
Brageteatret, Drammens Teater
Brageteatret maner fram kvinnesakspioneren Betzy Kjelsberg på Drammens Teater, men mister henne av syne i en ellers imponerende hestehodetåke av fortellerstemmer. For spørsmålet er mer krystallklart enn svarene kan bli: Hvordan er det å være kvinne? Brageteatret stiller spørsmålet i oppsetningen «Broene» i anledning stemmerettighetsjubileet, og de besvarer det med en rekke historier, eller snarere betroelser og utlegninger om lengsler, begjær, ønsker og drømmer som er basert på intervjuer med virkelige kvinner (og et par menn) og bearbeidet for scenen. Med Verk Produksjoners Fredrik Hannestad som regissør og Liv Heløe som manusforfatter, er det solide krefter bak denne forestillingen som henvender seg til et ung/voksent publikum og som skal på turné til flere scener i distriktet etter spilleperioden på Drammens Teater. Og «Broene» har mer under sceneteppet enn forestillingen først gir signaler om. Fire skuespillere, eller like gjerne fortellere, råder scenen. Helen Vikstvedt, Silje Breivik, Solveig Laland Mohn og Håkon Vassvik forteller etter tur. Vassvik målbærer mannen, en skikkelse som framstår mer endimensjonal og overflatisk forutsigbar enn kvinnene, som gir av seg selv i til dels svært intime og utleverende historier om seksualitet, frykt og følelser.
Siv Jensens oldemor Betzy Kjelsberg, født i Svelvik, og hadde sitt virke i Drammen som blant annet sentralstyremedlem for Avholdspartiet og Venstre, og som stifter av Drammen Sanitetsforening. I en merkelig forsiktig introduksjon manes hun fram av Mohn, som i sin åpning av stykket varsler de mange kunstpausene som skal prege store deler av kvelden. Historiene er relevante, gode og innimellom fantastiske. Men iscenesettelsen er til tider uforståelig. Det er særlig den første halvdelen som under generalprøven denne anmeldelsen baseres på, snublet i de nevnte kunstpausene. Det var noe prøvende som hemmet engasjementet, og dette smittet over på hele ensemblet. Dette ble påfallende fordi de energiske partiene, der virkelighetens stemmer ved hjelp av dyreskikkelser og myter glir over i fantasien og fisjonen. Dette viser hva som bor i både tekstene og stykket som helhet. I de beste øyeblikkene er også humoren slående. Men hvorfor «gjemme bort» Drammen mannskor? Den siste halvtimen er et løft for stykket som ikke skyldes tekstene, men en tilstramming i dramaturgien og regien som ikke underspiller kvalitetene som ligger i prosjektet. Dermed løsner også kommunikasjonen mellom scene og publikum. Det er lett å få øye på underfundigheten, dvelingen og intensiteten som Hannestad åpenbart vil nå fram til i første halvdel, men denne kvelden greide ikke fellesskapet å bære det fram, selv om enkeltprestasjonene kunne være gode, til og med bokstavelig talt «hårete» briljante.
Scenografien er på den ene siden slående og symbolsk, med kvinnelige skjeletter med barn (dukker) i hendene, et lysshow som på imponerende enkelt vis maner fram nordlyset og en bruk av dyreskikkelser, figurteater og bakscenen som skaper overraskende effekter. Samtidig blir draperiene i store deler av forestillingen intetsigende. Musikkbruken er spennende, med a-ha som en gjenganger i elektronisk minimalistisk tapning. Alt dette gjør at «Broene» har gode råvarer, men tilberedelsen og stykket sett under ett er sprikende i delene der fire personer sitter på en scene uten annet å holde seg fast i enn sin egen tilstedeværelse, lange pauser med flakkende blikk og historier med ujevn framførelse.
Men så, i et par sekvenser forvandles scenen som et «Antigone» som åpenbarer innsiden, og der er drømmene, lengslene, og de er nærmest eksotiske i formen, humoristisk fortalt og men store porsjoner overskudd, ikke minst når bakrekka stemmer i. Når Tim Buckleys nydelige «Song To The Siren» valses ut i en skeiv og sjarmerende versjon på slutten har «Broene» glimt av den storheten det kunne hatt i langt større skala. I teksten ligger dessuten hele stykkets budskap:
«I am as puzzled as the oyster
I am as troubled at the tide
Should I stand amid the breakers?
Or should I lie with death my bride?»
Dette til info for de tre unge jentene som under parolen «skjønte ikke det spøtt» gikk ut fra Brageteatrets velkomne forsøk på fange stemmerettighetsjubileet gjennom nyskreven dramatikk og et moderne, ambisiøst teateruttrykk.
mode.steinkjer@dagsavisen.no