Kultur

Hvem skal velge feil skole?

Har Norges nye kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen trukket noen konklusjoner av det som hans søsterparti i Sverige har utrettet på skoleområdet?

«Intet skolesystem i verden kan balansere elevers ulike forutsetninger hjemmefra. Men i mange land jobber man for å gjøre det så langt det går.» Det sier den finske skoleforskeren Fritjof Sahlström i et intervju i en ny svensk antologi, «Kampen om den likeverdige skolen». Sahlström fortsetter: «I Sverige derimot, forsterkes segregasjonen av de skolepolitiske innsatsene og visjonene. At den svenske skolen har gått feil … er ikke et politisk spørsmål, det er et empirisk spørsmål».

Bakgrunnen er en rekke reformer som har forvandlet det svenske skolesystemet fra et av de mest egalitære til et av den vestlige verdens mest desentraliserte og markedsstyrte. Et stort skritt ble tatt av Carl Bildts borgerlige regjering i 1991. Da åpnet man opp for flere friskoler på generelt grunnlag. Forslaget ble lagt fram rett etter valgseieren. Det var godt forberedt, basert på ideer fra den nyliberale økonomiens frontfigur Milton Friedman, og tilhengere av «Public Choice»-teorier. Men forslaget ble ikke solgt inn med beskrivelsen av store konserner og investorer i skatteparadiser som skulle ta over, heller slik: «Det kan handle om foreldrekooperativer, spesielle fagprofiler, eller nedleggingstruede bygdeskoler som får en sjanse under nytt eierskap».

Men resultatet er altså dystert. Sverige har dramatisk nedgang i internasjonale sammenligninger som PISA og TIMMS. Gjennomsnittlige resultater faller i viktige fag, samtidig som det finnes en «karakterinflasjon» - mange elever får høyere karakterer, uten at de har mer kunnskap. Men «signaleffekten» er positiv for nye søkere. Og særlig: Skolene blir mer sosioøkonomisk og etnisk homogene, mens forskjellene mellom dem øker. Skandalene kommer tett. Nå seinest er det blitt oppdaget hvordan private skoler later som de ikke har plass når antatt «problematiske» elever ønsker skoleplass.

For å sitere forskerne Ander Böhlmark og Helena Holmlund ved Stockholms Universitet: «Resultatene peker entydig på at en økt friskoleandel fører til økte forskjeller mellom skoler i karaktersnitt og elevsammensetning.» Eller som utrederen Sten Svensson konstaterer i den tidligere nevnte antologien: «Markedskreftene får ikke fram gode skoler, snarere driver de fram store sosioøkonomiske forskjeller mellom skolene og det senker de samlede resultatene».

Har Norges nye kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen trukket noen konklusjoner av det som hans søsterparti i Sverige har utrettet på skoleområdet? Han har endret retorikk, men holder fortsatt stø kurs. Det blir flere privatskoler. Samtidig åpnes det for karakterer på barneskolen (gjennom kommunale «forsøk») og mer offentliggjøring av testresultater (ifølge regjeringsplattformen, mens ministeren snakker ned betydningen) - nettopp de «signaleffekter» som kan samvirke med et voksende antall privatdrevne skoler. Konsekvensen kommer uten tvil til å være større forskjeller mellom skolene, i en prosess som lett blir selvforsterkende.

Det er sant at Høyres politikk er et stykke unna den ekstreme kommersialiseringen som nå preger det svenske skolesystemet. Men det er fordummende for norsk skoledebatt å lukke øynene for de veivalgene som nå foretas i skolepolitikken.

De styrende ideene bak den brede privatiseringen som den blåblå regjeringen nå utlover, er de samme som har ledet høyresiden før, og som har pekt ut de svenske reformene. Det handler om dogmet om at kvalitetsheving alltid kan oppnås gjennom konkurranse (men aldri frukt og grønt) og at markedsmekanismer fører til en kostnadseffektiv benyttelse av offentlige midler. I virkeligheten er imidlertid kunnskap for alle en samfunnsmessig verdi. Det lar seg ikke realisere gjennom et system der selve forutsetningen for markedsmekanismene er at noen dels velger dårlige skoler, dels veksler mellom skoler som om det gjaldt skjorter eller mobilabonnement.

Prisen for Høyres varslede (men mildt modererte) reformer, som heller baserer seg på ideologisk overbevisning enn forskning og empirisk erfaring, kan bli meget høy. Og kostnadene betales langt, langt utenom et statsbudsjett. Endringer i utdanningssystemet forplanter seg over tid, inn i alle mulige forhold som definerer våre posisjoner og muligheter som samfunnsborgere.

Prisen betales også ujevnt i ulike sosiale sjikt. I «Kampen om den likeverdige skolen» intervjues kulturgeografen Eva Andersson. Hennes forskning viser hvordan skolevalg fungerer segregerende i praksis: «Når foreldrene begrunner skolevalget de har gjort for sine barn henviser de ofte til at de vil at barnet skal komme til en skole med høy kvalitet. Men når de skal forklare hva de mener med det handler det ofte om at de vil at de andre barna på skolen skal ha en lignende bakgrunn. Først og fremst vil man bort fra skoler med for mange sosialklienter og synlige minoriteter.»

Her et sted nærmer vi oss kjerneproblemet i den blåblå regjeringens skolepolitikk. Om utgangspunktet er å forsterke sosiale hierarkier og gi privilegerte grupper større muligheter til å tilegne seg en enda større del av samfunnets ressurser, da er markedsretting og privatisering en riktig og velprøvd vei. Men det hadde nok vært et vanskelig budskap å selge inn i valgkampen.