Hvor lang tid tar det før PR-bransjen sitter ved kongens bord? Dette spørsmålet reiste Dagsavisens samfunnsredaktør Irene Halvorsen i juni i år. Flere mente hun gikk litt vel langt ut i de ville hypotesenes tåkeheim. Det fikk da være grenser.
Et knapt halvår etterpå sitter vi med fasit. Hun heter Sylvi Listhaug og er vår nye landbruksminister. Rykende ferskt levert fra påvirkningsbransjens fremste grossist, First House. Etter en drøy uke med syltynne bortforklaringer, elendig mediehåndtering, famlende hemmelighold og total mangel på respekt for grunnleggende demokratiske verdier som tillit og åpenhet, er Listhaug om ikke avkledd, så i alle fall svært tynnkledd.
Hun har konsekvent vist hvor hennes lojalitet ligger: Hos de gamle kundene i First House. Deres ønske om diskresjon og taushet har trumfet Stortingets og offentlighetens helt legitime krav om innsyn i kundelistene. Det hederlige vil være at Listhaug tar konsekvensen av at hun setter First House over Stortinget, og tjener den herren hun holder høyest. Det er åpenbart ikke folket, eller «Folk flest», som det heter i Frp.
Bare for å oppsummere, helt kort: Onsdag: Listhaug utnevnes. Nekter å kommentere tidligere kundeforhold. Torsdag: Listhaug stiller i NRK-debatt mot - eller skal vi si med? - blant andre Rema 1000-sjef Ole Robert Reitan. Han gir henne helhjertet støtte og varm ros. Tirsdag: Dagsavisen skriver at matgigantene Rema 1000 og Coop var First House-kunder. Sylvi Listhaug nekter fortsatt å kommentere om hun jobbet for dem. Når VG spør hvorfor hun kalte Reitan «Ole Robert» på NRK, svarer hun at det bare datt ut av henne og at hun aldri har møtt ham før. Torsdag kveld: Dagens Næringsliv siterer kilder i Rema 1000 på at Listhaug personlig hadde oppdrag for dem. Hun hjalp til med en strategi for å håndtere regjeringsplattformen hun nå styrer etter. Fredag: Rema 1000 går ut og bekrefter forholdet til First House og Listhaug. Samtidig melder VG at First House har en rekke andre kunder innen matvareindustrien. Sylvi Listhaug selv nekter fortsatt å kommentere tidligere kundeforhold. Siste: Førstkommende mandag skal Listhaug ha et møte med matvarekjedene. Deriblant den tidligere fortrolige og hemmelige kunden Rema 1000.
Etter en sånn uke kan man alltids spørre seg om Listhaug i det hele tatt er kvalifisert til å være PR-rådgiver. Eller statsråd, for den del. Utsagnet om at hun aldri har møtt Reitan er et klønete forsøk på å dekke til sannheten hun ikke ville ha fram: At hun har jobbet for hans firma for å hjelpe dem med å håndtere den politikken hun nå er medansvarlig for.
Listhaug-saken er et særdeles stygt eksempel på en ubehagelig tendens i norsk politikk. Ikke bare infobransjen, men hele dens forretningslogikk er i ferd med å ete seg inn i det politiske miljøet. Stortinget blir behandlet som et hvilket som helst firma, en mellomstor bedrift. Statsråders konstitusjonelle ansvar settes opp mot næringslivets innsideregler og private avtaler. Rettsstatens bestemmelser om taushetsplikt for advokater blir tatt som gissel av PR-bransjen og dens hemmelige kunder. Forfatningens prinsipp om maktbalanse og demokratisk kontroll anses som utidig innblanding i det frie næringslivets behov for livsutfoldelse.
Denne problematikken har ikke kommet bardus. Den har sneket seg sakte på. Det politiske miljøet har sovet og syndet på en og samme tid. Nå er situasjonen akutt. Dersom man lar Listhaugs halvsannheter og hemmelighold passere, skaper det presedens. Vi ser allerede at gamle forseelser blir brukt for å forsvare de nye. Folkets representanter er i ferd med å vikle seg inn i en floke der alle aktører er fanget av gamle, uheldige bindinger.
Når Senterpartiet angriper hemmeligholdet, blir de møtt med at partiet selv innsatte statssekretær Erlend Fuglum rett fra First House. Når SV kritiserer Listhaug, kontrer regjeringspartiene med at SV hentet inn Ketil Raknes, også han statssekretær, direkte fra Burson-Marsteller. Statsminister Erna Solberg har en statssekretær på sitt kontor, Julie Brodtkorb, som ledet PR-byrået JKL. Dessuten gikk Ernas betrodde pressetalsmann Haakon Dagestad rett til First House etter valget. Og Arbeiderpartiet? De er fortsatt Norges største parti - også i infobransjen. Det vil være en sensasjon om ikke en ny bøling med rødgrønne eks-politikere snart er å finne gressende og drøvtyggende i ulike PR-byråer, med hemmelige kundelister og hellige løfter om sekretesse og konfidensialitet. Kristelig Folkeparti har Even Westerveld, som møtte som stortingsrepresentant samtidig som han var ansatt i Geelmuyden.Kiese. Ikke helt ulikt Listhaug, som var First House-ansatt og stortingsvara for Frp samtidig. Listhaugs partileder, Siv Jensen, har mottatt gode råd fra First House-rådgiver og nære fortrolig Tor Mikkel Wara. Kanskje gratis, kanskje betalt. Hvem vet.
Det er ikke galt eller umoralsk å drive med påvirkning av demokratiske beslutninger eller legge til rette for kontakt mellom dem som bestemmer og dem som blir bestemt over. Men lobbybransjen sliter med to problemer. Det ene er hemmeligholdet. Det gjør det umulig å holde oversikten over hvem som har snakket med hvem og hvilke interesser de representerer. Det andre er de skyhøye prisene. De setter grupper og individer med lite penger, men med behov for å bli hørt, på utsiden. De svakeste må gå den knudrete stien, mens pengemakta kan kjøre firefelts motorvei i 130 km i timen.
Jo flere politikere som ser for seg en framtidig og godt betalt karriere innen påvirkningsbransjen, jo større risiko er det for at det politiske miljøet blir forsiktig med å ta hardt tak i problemene bransjens makt fører til. Og politikere som har bakgrunn fra bransjen vil ha vanskeligere for å møte både lobbyister og de problemene virksomheten fører til, med et kritisk og distansert blikk.
Hvilke hensyn man tar, handler ikke bare om hvor man kommer fra. Det handler også om hvor man har tenkt seg.
hege.ulstein@dagsavisen.no