I kveld feirer brytesporten seg selv. Den er 100 år gammel i Norge. I går var det mottakelse i Rådhuset med konge og ordfører i front. I dag er det 150 år siden fotballen fant sin form på en pub i London. Er det noen sammenheng?
Det er det opplagt. For det er mange idretter og sportslige påfunn som er 100 år og mer nå, og det er en studie verdt hvordan de oppsto og hvordan de har utviklet seg. Fotballen for eksempel, delte seg i to da de moderne reglene ble utarbeidet over mørk og kjellerkald drikke. Fotballen ville ikke ha slag og spark lenger, og i hvert fall ikke bruk av hendene. Slik ble rugby og fotball to idretter. Men ting måtte få utvikle seg etter at de første reglene ble vedtatt i 1863. Tre år senere kom den omstridte offsideregelen, like vanskelig nå som da. Og enda fem år senere ble keeperen introdusert.
Men skal man tilbake til uridrettene, er det brytingen som er verdt å se på. For den var også en av fotballens fødselshjelpere. Man kunne gjerne kalt det bryting med ball, før begge idrettene kom inn i dannede former og utviklet seg til edel kappestrid med klare regler til både utførelse og oppførsel.
I oldtida var bryting den mest populære idretten i de olympiske og andre idrettsleker i Hellas, både som selvstendig øvelse og som del av antikk femkamp. Seieren gikk til den som først kastet motstanderen tre ganger i bakken, det var ingen vektklasser. Milon fra Kroton, som vant den olympiske brytekonkurransen seks ganger, regnes som antikkens mest berømte idrettsmann. En annen øvelse var pankration, en kombinasjon av bryting og boksing, kan vi lese på brytesportens hjemmesider.
I Norge har sporten vært der som en traust breddeidrett der kroppsbeherskelse, treningskultur og oppdragelse har stått i fokus. Jon Rønningen ble dobbelt olympisk mester i 1988 og 1992. Brytingen skilte lag med boksingen. Nå er den risikofylte, rene slåsskampen på vei tilbake, av kommersielle årsaker. Derfor er det viktig at brytingen holder på sin kultur. Det er bare å bukke.
reidar.sollie@dagsavisen.no