Nei, jeg mener det ikke ironisk. I et sprudlende friskt intervju med Aftenposten i helgen forteller den 77 år gamle psykiateren at hun fniser når hun møter 35 år gamle seniorrådgivere. Men Astrid Nøklebye Heibergs angjeldende er alvorligere enn som så: Hun setter fingeren på hvordan vi omtaler eldre og hvordan vi bruker deres kompetanse i Norge i dag. Om hvordan eldresaken nærmest ensbetydende handler om sykdom, sykehjemsdekning eller enerom - mens stadig flere eldre lever lenger og har lyst til å fylle tida med mer enn golf og eksotiske ferieturer. «Vi blir jo avskiltet i 60-årsalderen», sier Nøklebye Heiberg og forteller ærlig om hvor stusslig hun selv syntes hennes egen tilværelse var begynt å bli. Det tror jeg mange kjenner seg igjen i.
I Norge har rettighetskamp vært avgjørende for mange. Fagbevegelsen har gått i bresjen for å sikre at hver enkelt av oss slipper å stå med lua i hånda når kroppen ikke lenger tåler belastningen som daglig arbeid kan gi. Rettighetskampen har resultert i lover og regler som gir oss alle rett til ferie og fritid, rett til hviletid, rett til overtidsbetalt. Listen er lang, og til å bli takknemlig av. Av denne rettighetskampen er det vokst fram en flora av særaldersgrenser, forhandlet fram gjennom mange tiår, mellom arbeidstakernes organisasjoner og arbeidsgiversiden. Normal pensjonsalder er 67 år, da gir folketrygdloven rett til alderspensjon. Den alminnelige øvre aldersgrensen er 70 år. Mange kan altså jobbe til de er 70, hvis de kan og vil. Mange yrker har lavere øvre aldersgrenser. I privat sektor er dette gjerne avtalt i tariffavtaler. I offentlig sektor finnes særaldersgrenser fastsatt i lov og forskrifter. De fleste slike særaldersgrenser er på 65, 63 eller 60 år - mens ballettdansere har pensjonsalder på 41 år.
Men arbeid har også en egenverdi. Som Nøklebye Heiberg skrev i en kronikk her i Dagsavisen i august i år: «Å være i arbeid gjør nemlig noe med selvfølelsen. Det gir en identitet og bevarer den sosiale møteplassen. Hvis dette ikke var tilfelle, hvorfor i all verden er det ellers slik at Lotto-mangemillionærer fortsetter å jobbe selv om de ikke behøver?
Mange av aldersgrensene i norsk arbeidsliv stammer fra 1918. Ja, fra 1918. Men en 60-åring i dag er ikke det samme som en 60-åring for hundre år siden. Endringene dette nødvendigvis må innebære, jobbet tidligere arbeidsminister Anniken Huitfeldt (Ap) med. Det er ikke gjort i en håndvending. Man må få i gang en god dialog med arbeidslivets parter. Og selv om NHO- og LO-ledelsen ser at flere må stå i arbeid lenger, er det ulike oppfatninger nedover i begge organisasjonene - og på den enkelte arbeidsplass. I Politiets Fellesforbund, for eksempel, har det tatt tid å akseptere at særaldersgrensen på 57 år kanskje er formålstjenlig for gatepatruljering, men neppe for etterforskere på kontor. Men også arbeidsgivere har nytt godt av å ha en klar aldersgrense å forholde seg til. Det er arbeidskrevende og noen ganger følelsesmessig vanskelig å måtte forhandle fram avtaler med ulike arbeidstakere, tilpasset hver enkelts lyst og evner. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg (Ap) snakket masse om dette - om å bygge bruer inn i arbeidslivet for dem som faller utenfor - fordi veldig mange mennesker ikke kommer til å være helt innenfor eller helt utenfor, ikke helt syke eller helt uføre. I avtalen om et inkluderende arbeidsliv er målet å få ned sykefraværet. Men to like viktige mål er å få eldre til å stå lenger i arbeid - som har lykkes, faktisk. Et annet viktig mål er å få flere funksjonshemmede i arbeid. Det har ikke lykkes. Bare i den gruppen finnes 80.000 personer - en formidabel arbeidskraftreserve.
Vi har høy yrkesdeltakelse i Norge, men gjennomsnittlig arbeidstid er blant de korteste i OECD. Siden 1970 har gjennomsnittlig arbeidstid falt med vel 20 prosent. Et notat fra tankesmien Civita viser at hvis vi øker den reelle avgangsalderen fra arbeidslivet med ett år hvert femte kalenderår, tilsvarer det å tilføre den norske økonomien 125.000 flere sysselsatte fram mot 2040. I en serie artikler i Dagsavisen i vår satte vi søkelyset på at flere yrkesgrupper har forhandlet seg fram til særaldersgrenser som presser dem til å slutte å jobbe selv om de har lyst og krefter til å fortsette. Andre land har opphevet slike aldersgrenser; som New Zealand som i 1999 gjorde det forbudt å si opp ansatte på grunn av alder - noe som tredoblet sysselsettingen blant dem mellom 65 og 69 år, fra 12 prosent i 1998 til 35 prosent i 2010.
Perspektivmeldingen til den avgåtte Regjeringen Stoltenberg slår fast at «Norge står overfor krevende statsfinansielle utfordringer i tiårene framover.» I figur 8.1 (s. 142) kan alle som vil, se hvordan arbeidstida per innbygger i alderen 15-74 år ligger an til å bli - mot hva den må være, om inndekningsbehovet skal møtes. Arbeidsinnsatsen må øke - enten ved at en større del av befolkningen deltar i arbeidslivet, eller ved at de som jobber, må jobbe flere timer i året. Antakelig vil vi måtte gjøre begge deler.
Den gode nyheten er at det vil gjøre oss godt.