Høyre og Frp har i valgkampen vært klare på at de ønsker mer norske investeringer i utviklingsland. I følge den nye regjeringsplattformen skal Oljefondet investere i fremvoksende markeder og fattige land, og bistandsfinansierte Norfund skal få en betydelig større rolle innenfor norsk bistand enn i dag. Hvordan skal regjeringen forsikre seg om at disse investeringene ikke fører til brudd på menneskerettigheter, land-ran og miljøskader? Hvordan vil de sikre en positiv virkning på lokalsamfunn og miljø?
Erna Solberg sier at regjeringen skal legge vekt på menneskerettigheter i utviklingspolitikken. Dette er positivt! Videre håper vi regjeringen også sørger for at et eventuelt investeringsfond for utviklingsland under Oljefondet får et tydelig rettighetsbasert mandat. Regjeringen planlegger å lage en nasjonal handlingsplan for å følge opp prinsipper fornæringsliv og menneskerettigheter som FN har vedtatt. Denne planen må ligge til grunn for mandatet til et eventuelt nytt investeringsfond og sikre at det investeres i selskaper som setter etiske og miljømessige hensyn høyt i sine prosjekter.
Samtidig er vi bekymret for den påtroppende regjeringens sterke tro på at private investeringer i utviklingsland vil være det viktigste middelet til å skape utvikling. I mange land er majoriteten av de fattige småbønder og landarbeidere, og investeringer i landbruk og handel kan både styrke og svekke deres muligheter til å komme seg ut av fattigdommen.
I dag, den 16. oktober, markeres FNs matdag over hele verden. I år er fokuset på bærekraftige systemer for matsikkerhet og ernæring. Og det er på sin plass, for i dag, mer enn ti år etter at Tusenårsmålene ble vedtatt, regner FN med at det fremdeles finnes mer enn 800 millioner sultne og underernærte mennesker i verden. Det store flertallet av dem bor i utviklingsland, hovedsakelig i Afrika sør for Sahara og sørøst Asia. I Afrika anslås det at en av fem personer er underernært. I India er 2 av 5 barn under 5 år underernærte.
Om lag 70% av befolkningen i de fleste utviklingsland lever av å drive jordbruk. Retten til mat, som sier at alle har en rett til tilstrekkelig og passende ernæring, - er sentral for at «mennesker skal kunne arbeide seg varig ut av fattigdom», som det heter i regjeringsplattformen. Å ha sikker tilgang til jord og til markeder er viktige forutsetninger for å oppnå dette. Tendensen man ser i dag til et ensidig fokus på å legge til rette for investeringer i utviklingsland, ofte i landbrukssektoren og gjerne i form av statsgarantier, investeringslån og -støtte fra Norad og andre offentlige kilder, gjør oss bekymret. Eksemplene på manglende respekt for menneskerettighetene er mange: Investeringene går gjerne til å bygge opp plantasjer for eksportproduksjon, mens lokale småbønder blir presset bort fra jorda deres, ofte uten noen form for anstendig kompensasjon. En stor andel av de som produserer mat i utviklingsland er kvinner og disse blir satt i en ekstra sårbar situasjon i overgangen til plantasjedrift, samtidig som de blir fratatt muligheten til aktivt å jobbe seg og sine familier ut av fattigdom. Driften av plantasjene legges opp mest mulig «effektivt», med en høy grad av mekanisering og minst mulig bruk av manuell arbeidskraft. Rettigheter for arbeidere og fagorganisering er lite populært. Resultatet av en slik modell er at millioner av mennesker mister kontrollen over det produksjonsmiddelet de hadde, nemlig jorda, og dermed muligheten til å forsørge seg selv, og opprettholde et verdig liv.
Vi er ikke mot utenlandske investeringer i utviklingsland, og vi har mange gode eksempler på at investeringer har medført økonomisk og sosial vekst for hele lokalsamfunn. Samtidig er vi opptatt av at landene som mottar disse investeringene skal ha kapasitet til å legge skikkelige rammer for selskapenes virksomhet, og at selskapene følger anerkjente etiske retningslinjer. Lokalbefolkningen må sikres sine rettigheter og sin verdighet. Deres stemme må alltid telle tungt i beslutninger som angår deres livsgrunnlag, jord og tradisjoner. Dersom private aktører i tillegg til lønnsomhet, også er opptatt av at lokal matsikkerhet opprettholdes og helst forbedres i området der investeringen finne sted, vil investoren kunne være sikrere på at pengene bidrar til en positiv utvikling. Vi oppfordrer derfor den nye regjeringen til å arbeide for at offentlig finansierte norske investeringer i landbrukssektoren i utviklingsland respekterer og beskytter lokalbefolkningenes rettigheter. Dersom disse vilkårene blir oppfylt, vil norske investeringer kunne stå for viktige bidrag til en bærekraftig utvikling og fattigdomsreduksjon i mange land.
Andrew Preston, for matsikkerhetsgruppa i Forum for utvikling og miljø. Matsikkerhetsgruppa i ForUM for Utvikling og Miljø består av CARE, Caritas, FIAN, Redd Barna, Selskapet for Norges Vel, Spire, Tørrlandskoordineringsgruppen og Utviklingsfondet