KRL, RLE, KRLE, KRF og FRP

Hva kan motivene bak RLE/KRLE-revisjonen være?

Utspillet om KRLE har nok, for Krf sin del, vært et uttrykk for et ønske om å styrke kristendommens allerede dominerende plass i skolen, et ønske om å styrke skolen som misjonsmark. For Frp sin del er det nærliggende å tro at utspillet er mest motivert av å ville motarbeide spredning av nøkterne kunnskaper om islam i befolkningen. Rett nok søker partiet til stadighet å fremstå som et parti som er kronisk bekymret for kulturelle endringer i det norske samfunnet, til og med til den grad at de fremstår som mer kulturkonservative enn Høyre, men det er ventelig korstoget mot islam som ligger bak deres støtte til KRLE-revisjonen.

Tradisjonelle konservative forholder seg nøkternt til den verden de lever i. De har innsett at verden er i uavlatelig endring. De liker det ikke, men de avfinner seg med det, med en motvillig resignasjon. De velger å forholde seg til virkeligheten i sin samtid; de ønsker ikke å ødelegge sitt samtidige samfunn for å døyve eget ubehag.

Monoteistisk misjonsiver

Kristendommen og islam har mangt til felles, blant disse fellestrekkene er et sterkt ønske om å omvende hele verden til egen religion. Det er jo nettopp monoteismens vesen, dette å avvise alle andre religioner som hedenske, alle andre religionsutøvere som vantro hedninger og alle andre guder enn den egne, som avguder. I tidligere tider var også jødedommen sterkt misjonerende, men har i moderne tid nærmest blitt en ikke-misjonerende religion med forholdsvis utbredt og uttalt skepsis til konvertitter.

Kristendommens misjonsbefaling er entydig; det er en plikt for alle kristne å forsøke å omvende alle til det de tradisjonelt oppfatter som den eneste sanne religionen, med den eneste sanne læren, med den eneste sanne guddommen. Misjonsbefalingen er et imperativ for mange kristne:

«Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»» (Matt 28, 18-20)

Det er høyst forståelig at mange kristne ønsker å følge dette påbudet som antas å komme fra Gud selv, via hans sønn Jesus, den salvede, som jo også ansees for å være en del av den kristne guddommen, en del av Den Hellige Treenigheten. Samtidig kan man spørre seg om skolen er den rette misjonsmarken for kristne, om skolens lærere og lektorer, kristne som ikke-kristne, er de rette til å utføre misjonsvirksomheten på kirkens vegne, eller om kirken burde stå for sin misjonsvirksomhet selv, på sin egen mark, i den form og med den iver de selv ønsker.

Sann religiøs søken

I vår tid ser vi at mange kristne ikke lenger har misjonsbefalingen som en del av sin religiøse overbevisning. I tradisjonell polyteisme, det å tro på eksistensen av flere guder, finnes det ikke, som i monoteismen, noen forestilling om falske religioner. En hver religion er like god eller dårlig, like sann eller usann; alle religioner blir oppfattet som ulike forsøk på å tilnærme seg det guddommelige, som sann religiøs søken. Den polyteistiske tendensen har i seg en åpen holdning til andre religioner og kulturer og forsøker å formidle mening fra den egne religiøse oppfatningen til de andre. Denne liberale tendensen betyr ikke at man tilber flere guder, bare at alle religiøse uttrykk blir oppfattet som likeverdige forsøk på å søke det guddommelige, å oppfylle de religiøses religiøse behov. Da er ikke anliggendet å hevde at det ikke finnes andre guder enn den egne guden, men at alle guder er en og den samme.

For disse kristne blir den monoteistiske hegningen om kristendommens plass i skolen, til fortrengsel for kunnskaper om andre religioner, nødvendigvis ubehagelig. Derfor er da også norske kristne splittet i synet på tanken om et snevrere RLE/KRLE-fag. Av Norges befolkning regnes om lag 85 % som kristne. Det er ikke opplagt at flertallet av disse ser det som tjenlig med sterkere skiller mellom «rettroende» og «vantro», enn si å akseptere tanken om at det finnes noen «vantro», noen mindreverdige troende.

Prosent eller progresjon

Om man faktisk mener at det er skolens ansatte som skal forestå misjonsvirksomheten på vegne av kirken, er den foretrukne strategien, å prosentbestemme andelen av RLE/KRLE-faget som skal brukes på kristendommen, ikke veien å gå. Hvor mye tid som brukes på det enkelte emne innen et fag, bestemmes normalt av progresjonen i faget, av hvor lang tid det er nødvendig å bruke for at elevene skal lære det de etter læreplanen skal kunne om emnet. Når de kan det de skal kunne, går man videre til neste emne, uaktet hvor lang eller kort tid man har brukt på det første emnet.

Råd til Krf

Om Krf, og andre, ønsker å øke andelen som brukes på kristendommen i RLE/KRLE-faget, bør de øke bredden av kompetansemål i læreplanen som er knyttet til kristendommen, og redusere omfanget av kompetansemål knyttet til andre emner. Da vil man, etter sinnrike beregninger, kunne sørge for at anslagsvis 55 %, eller mer, av tiden, brukes på kristendommen. Om det er dette man ønsker i fra Krfs side, bør partiet folk saumfare læreplanens kompetansemål for RLE/KRLE, og beregne hvilke endringer som bør gjøres av kompetansemålene. Da vil man komme nærmere det man ønsker å oppnå. Imidlertid er det også andre forhold man bør ha i bakhodet.

Vår kristne forståelseshorisont

Da kristendommen, som representanter for Krf har påpekt, er et massivt innslag i vår kultur, og en svært vesentlig del av vår forståelseshorisont, så er den, i undervisningen i skolen, som i resten av vår tilværelse her i landet, med oss hele tiden, uansett hva vi holder på med. Den utgjør i det perspektivet på sett og vis 100 % av undervisningen i norsk skole.

Partiets påpekning av at kristendommen er en sentral del av vår felles kulturarv, er helt på sin plass. Det gjør det jo nesten unødvendig å tematisere kristendommen i RLE/KRLE-faget spesifikt. Den er med oss hele veien uansett, i RLE/KRLE som i alle andre fag og sammenhenger. Det kunne vært unødvendig å tematisere kristendommen i grunnskolen, om kirken hadde gjort jobben sin bedre ved å forestå en god og solid trosopplæring for sine medlemmer.

Nye læreplaner og nye lærebøker bør følges ad

Da myndighetenes iver etter å innføre nye læreplaner generelt, og i KRL/RLE/KRLE spesielt, tradisjonelt ikke har blitt fulgt opp med tilstrekkelige bevilgninger til nye lærebøker, parallelt med at læreplanene har blitt innført, så kan det lett bli komme til å bli brukt utrangerte lærebøker i faget, lærebøker som et stykke på vei i praksis avgjør hva det blir undervist om i norske skoler. Egentlig er det kun læreplanenes kompetansemål som skal definere pensum i skolen, ikke utslitte og utrangerte lærebøker, men i den praktiske skolehverdag så vil mange lærere basere mye av undervisningen på lærebøkene. For å bedre sikre at det rent faktisk blir undervist mer om kristendommen i skolen, bør Krf kjenne sin besøkelsestid og kreve at eventuelle læreplanendringer blir fulgt opp med øremerkede midler til nye RLE/KRLE-bøker. På den måten blir det lettere å få innført endringene i faget i skolen.

Undersøkelser av lærere og lektorers kompetanse i de fagene de underviser i, viser at KRL/RLE er et av de fagene der færrest av de som underviser i faget, har den fagkompetansen som formelt fordres for å undervise i det. Dette forteller sitt om hvordan faget blir prioritert. Det er også verdt å merke seg at faget ofte ikke figurerer i undersøkelser som gjøres om faglærernes kompetanse eller de faglige resultatene til elevene i de ulike fagene det undervises i i skolen. Interessen for kvaliteten på undervisningen i KRL/RLE, synes fraværende, både fra politikernes og den fjerde statsmakts side.

Demokrati

Å ikke ville ta hensyn til livssynsminoritetene i skolen, viser bristende respekt for, og forståelse av, enkle demokratiske prinsipper, både fra Krf og Frp sin side. Det er flertallets plikt, i et demokrati, å ivareta mindretallets interesser. Hvis mindretallets interesser ikke blir ivaretatt, så har man ikke et demokrati, da har man et flertallsdiktatur. Debatten rundt RLE/KRLE-faget burde primært handle om respekten for det norske demokratiet, for borgernes demokratiske rettigheter, og ikke om hvor mange prosent av tiden som skal brukes på det ene eller andre emnet innen religion- og livssynsundervisningen.

Ironisk nok

Ordet «snikislamisering» ble på et tidspunkt sneket inn i språket vårt. De snikene som snek ordet inn i språket, er folk som lenge har gjort seg bemerket med snikantiislam-retorikk. De er snikantiislamister. Snikantiislamistiske holdninger ligger ventelig bak en del av det nye oppstusset rundt RLE/KRLE-faget.

Dette er ikke første gang jeg skriver om RLE/KRLE-faget. Kommentarene som kom til min forrige artikkel om emnet, den ironiserende artikkelen min, som fikk tittelen «KRLE», var til å begynne med liketille, fornuftige og saksorienterte, de fleste kommentatorene forsto ironien, den var da heller ikke spesielt subtil, men etter hvert snek snikantiislamistene seg inn i debatten og kom uforvarende til å blottlegge enda tydeligere det som nok var Frps hensikt med å ville innføre et sjåvinistisk og kulturmisjonerende KRLE-fag, å ville redusere tilfanget av nøktern informasjon om islam i det norske samfunnet. Det er lettere å mistro og mistolke noe man mangler kunnskaper om, enn det man har kjennskap til. Mistro til minoriteter har alltid vært en vesentlig del av ALP/Frps politiske konsept.

Ironi er ofte en utfordring. Ivar Eskeland hadde muligens rett da han sa: «Noreg er truleg det einaste landet i verda, der ironi må varslast i god tid på førehand.»