Hun forteller om håpet som holder henne oppe:
Jeg husker godt denne tiden i fjor. Jeg var i Syria, og jeg var glad. Ja, jeg vet at det høres rart ut. Hvordan kan noen være glad når det faller bomber rundt deg, og du er redd for å dø? Dag etter dag. Hver dag. Men jeg var glad likevel. På denne tiden i fjor var jeg nettopp blitt universitetsstudent. Det hadde vært drømmen min. Så på tross av alt annet, hvordan kunne jeg ikke være glad?
Jeg hadde ikke så mange valg. Én av fem skoler i landet mitt var blitt ødelagt. Jeg ble tatt opp ved den ene skolen som fremdeles sto uskadet i bydelen min i Smad. Den tilbød bare utdannelse i matematikk. Det var ikke førstevalget mitt, men jeg var bare glad for at jeg kunne studere i det hele tatt.
Det krevde mye mot av oss å gå på skole, og mye støtte fra foreldrene våre. Jeg husker at vi hadde eksamen mens vi hørte bomber eksplodere i nærheten. Jeg husker fremdeles at jeg ba - ba om at bombene ikke skulle falle rett ned i klasserommet. Lyden av eksplosjonene var uutholdelig. Uten at jeg en gang å innså det selv, begynte hendene mine å skjelve så kraftig at pennen falt ut av fingrene mine og ned på gulvet. Jeg stirret på spørsmålene i testen foran meg, uten at jeg var i stand til å konsentrere meg om svarene. Men jeg var fast bestemt på å fortsette. Hver dag gikk jeg tilbake til skolen. Moren min fulgte meg alltid, ettersom det var mange kidnappinger.
Så en dag hørte vi at skolen vår kunne bli neste mål for bombene. Det hadde vært så mye ødeleggelse, så mye frykt rundt oss, at familien min besluttet å reise fra alt sammen. Men da var det ikke lenger så mye å reise fra. Hjemmet vårt var bombet til grunnen.
Jeg kom til Jordan for ni måneder siden. Det var en lang reise, gjennom både Syria og Jordan. Vi flyttet fra sted til sted inntil vi endelig kom frem til Mafraq, en jordansk by i nærheten av grensen til Syria. Her er vi trygge, men jeg har ikke kunnet fortsette å studere. Det er det som plager meg mest.
De siste to månedene har jeg jobbet som frivillig ved CAREs senter for flyktninger i Mafraq. Hver dag snakker jeg med andre som måtte flykte fra landet vårt. Å høre dem fortelle, har fått meg til å innse at min egen historie bare er en liten del, et lite fragment. Det er så mange andre flyktninger med forferdelige historier. Så mange unge kvinner og jenter som har vært gjennom det samme som meg. Noen har opplevd verre ting. Mange fikk aldri oppleve å være student.
I Jordan er skolene overfylte og ofte er de ikke i stand til å ta imot flyktninger. Syriske foreldre strever med å kunne dekke barnas mest grunnleggende behov: tak over hodet, mat på bordet. Å kjøpe skoleutstyr eller betale for transport til skolen, er en luksus de rett og slett ikke har råd til. Noe som er enda verre, er at de ofte er avhengige av at barna arbeider eller passer på yngre søsken. På tross av dette har jeg også møtt enker og familier som kjemper for å overleve, men som har gjort alt i deres makt for å sende barna på skole.
Jeg håper fremdeles at jeg kan få muligheten til å fortsette studiene. Så sterkt ønsker jeg dette, at det er det eneste som holder meg oppe. Jeg vet at mange andre syriske flyktningjenter har det samme håpet. Hvis det er noen måte at jeg, gjennom mitt arbeid på senteret, kan holde liv i dette håpet deres og hjelpe familiene deres med å oppnå det, da vil jeg være glad.