Til høyesterettsjustitiarius Tore Schei:
Rettsinstansene og dommere som politiske aktører – Et demokratisk dilemma
Et rettssystem i et demokratisk samfunn må være basert på at det har troverdighet og tillit hos befolkningen. Uten bred tillit vil det ikke ha tilstrekkelig legitimitet i utøvelsen av sine funksjoner.Det må også være gjensidig respekt mellom dommerne og partene i rettssalen.
Åpenhet og muligheter for tilgang til og innsyn i beslutningsgrunnlagene er viktig. Mulighetene til å komme med begrunnede spørsmål og kritikk, basert på relevant informasjon, er også avgjørende for troverdigheten til institusjonene.
Transparency Internationals spørreundersøkelser¹ i perioden 2003 -2013 avdekker at i Norge er tilliten til rettsystemet høyere enn i de fleste land, men har vært noe mindre enn i våre naboland. I 2013 har avstanden økt. I Norge er det er det 9 % som føler at rettssystemet er korrupt eller svært korrupt (5 % i Danmark). Det er også en bekymringsfull utvikling med tro på at korrupsjonen i Norge er økende. Det oppgis fra 45 % norske respondenter at de mener at korrupsjonen har økt, hvorav 12 % mener den har økt mye. (Tallene i Danmark er henholdsvis 27 % og 4 %).
I Norge oppgir 4 % at de har betalt for bestikkelser i rettssystemet (1 % i Danmark).
Politikkens svake posisjon i maktfordelingen
Agder lagmannsrett opphevet og endret nylig etter skjønn en godkjent reguleringsplan og innvilgede byggetillatelser til et samvirkeforetak for utvidelse av et bryggeanlegg på en felleseiendom i strandsonen. Planen var behandlet og godkjent i henhold til bygningsloven i kommunestyret og fylket, samt endelig godkjent etter 6 års saksbehandling av fylkesmannen.
Den offentlig godkjente byggesaken ble påklaget til Aust-Agder Tingrett fra to naboeiendommer til felleseiendommen og hytteeierforeningen fremmet sak i Jordskifteretten om rettighetene i strandsonen. Protestene ble avvist av tingretten og rettighetene i strandsonen ble bekreftet av Jordskifteretten. Det ble tilkjent saksomkostninger til samvirkeforetaket som representerte fellesskapet.
Sakene ble anket videre til Agder lagmannsrett. En ny dom i denne retten snudde fullstendig om på avgjørelsene i tingretten og jordskifteretten. Samvirkeforetakets langvarige prosess ble gjort verdiløs, og fellesskapets tap for utgifter til gebyrer, konsulenthonorarer og idømte saksomkostninger utgjør ca 2 mill kroner.
Samvirkeforetaket anket lagrettskjennelsen til Høyesterett etter råd fra sine advokater. Anken ble avvist av Høyesteretts ankeutvalg, og lagrettsdommen ble dermed rettskraftig.
Under prosessen ble det søkt om støtte fra offentlige myndigheter til juridisk bistand med henvisning til politiske løfter om at det skulle gis slik støtte for å sikre fellesløsninger i strandsonen. Søknadene ble avlått da det ikke var bevilget penger for å følge opp løftene.
De offentlige myndigheter, som hadde blitt overprøvd av lagmannsretten, ble anmodet om støtte for å få saken prøvd for Høyesterett. Til tross for at saken i høy grad berører styringsretten og de offentlige myndigheters autoritet, ble det avslått å gi støtte til framføringen til Høyesterett under henvisning til at det ikke kan gripes inn i en pågående rettsprosess.
Maktfordelingen mellom storting, regjering og rettsystemet er basert på at statsmaktene respekterer hverandres integritet og ikke griper inn i pågående saksbehandling og prosesser.
At en anmodning om at Høyesterett skal behandle en ankesak som har så stor prinsipiell betydning for utøvelse av kommunalt ansvar for beslutninger i byggesaker ikke skal kunne støttes av de ansvarlige offentlige organer er likevel underlig, selv når en tar hensyn til maktfordelingsprinsippet.
Erfaringene fra denne saken er at de ansvarlige politikerne har større respekt for integriteten til rettssystemet enn rettssystemets aktører har for den politiske styringsmakten. Dommerne i Agder lagmannsrett har derfor kunnet utøve politisk overstyring av de demokratisk valgte politikerne, og har fattet kjennelser som er i direkte motstrid til de erklæringene det gjennom mange år er gitt om strandsonepolitikken.
Dommeres overtakelse av politisk styringsrett
Det er oppsiktsvekkende at slike uforståelige kjennelser kan fattes etter at saken har vært behandlet gjentatte ganger gjennom 6 år i politiske og administrative organer, og er behandlet i to rettsinstanser med samme resultat som i forvaltningen. Hvordan kan myndigheter og organisasjoner med ansvar for fellesbehov i strandsonen etter denne dommen ha tro på at det er mulig å få aksept for fornuftige løsninger i tråd med strandlovens intensjoner? Styringsretten er overtatt av skjønnet til en rettsinstans uten valgt demokratisk mandat.
Før ankeutvalget avslo behandling i Høyesterett ble det sendt to vitneforklaringer fra foreningens tidligere ledere. Vitneforklaringene søkte å gi et helhetsbilde av hva som har skjedd med stengingen av strandbeltet på de planlagte fellesarealene i løpet av de siste 50 år.
Vitneforklaringene ble ikke akseptert mottatt av Høyesterett med begrunnelse av at de måtte sendes gjennom advokatene som framførte saken i lagmannsretten. De ble derfor sendt til Agder lagmannsrett. Da advokatene lot være å sende forklaringene til Høyesterett, uten tilbakemelding til de to lederne, fikk ikke Høyesterett tilgang til vitnedokumentene.
Et autoritært og lukket system
Avvisningen av dokumentene viser et autoritært system som lar være å motta og behandle seriøse henvendelser fra de berørte partene. De begrunner heller ikke avslagene.
Kravet om at det er advokater med høye salærer som skal behandle og viderebefordre innspillene viser at dette er et lukket system av jurister som kontrollerer hvem og hva som skal kunne fremlegges og behandles. Også i denne rettsinstansen er det derfor tydelig at økonomisk evne til å betale advokathonorarer og avgifter for behandling i Høyesterrett er viktig for saksframføringen og anken. I en tvist mellom fellesinteresser med begrenset økonomisk evne og rike og ressurssterke særinteresser er det en klar favorisering av de med økonomisk evne i et slikt rettssystem.
En partisk rettsprosess
I vitnedokumentene blir det gjort rede for at rettsprosessen i lagmannsretten var partisk og ga begrensede muligheter for å orientere om den historiske bakgrunnen i saken. Det er en partisk vurdering når et skjønn avgrenses til nuet og ikke tar hensyn til den forutgående historiske utviklingen av saken. At tingrettens og jordskifterettens grundige vurderinger og skjønn fullstendig snus, uten at lagmannsretten gir en tilsvarende vurdering, er mer enn underlig.
Det påpekes bl.a. også andre forhold som synes merkelige:
Ved offentliggjøringen av saken ble den ankende part gjort kjent med et foreløpig utkast til lagmannsrettens kjennelse en uke før foretakets advokater fikk tilgang til kjennelsen. Foreningens partsrepresentant fikk tilgang til dokumentet før egne advokater gjennom en tilfeldig lekkasje fra motparten, og måtte gjøre advokatene oppmerksomme på at dommen var falt.
Hvilke saker blir behandlet i høyesterett?
Høyesteretts ankeutvalg slipper gjennom kun 15 % av ankesakene til behandling. Retten har tidligere vært kritisert på grunn av lang ventetid og har måttet redusere saksmengden.
Når tilliten til rettsapparatet i Norge er synkende, slik det er påvist av Transparency International, bør det være et signal om at den høye avvisningen i Høyesterett kan være et bidrag til at dette skjer.
Saken som er beskrevet ovenfor, med umyndiggjøring av offentlig styringsrett, er av så stor prinsipiell betydning at det ville vært vesentlig å gi den en grundig behandling i Høyesterett. Når en så prinsipielt viktig sak blir avvist, så ”heller retten ut barnet med badevannet” i bestrebelsene på å være effektive.
Hvem oppnevnes som dommere og hva er deres bakgrunn?
Oppnevningen av dommerne og kjennskapet til deres bakgrunn er gitt oppmerksomhet i media av enkelte politikere i den senere tid. Jussens og domstolenes økende innflytelse på politikken har også vært et tema i media.
Erfaringen med politikere og media er at en ikke blir tatt hensyn til når temaene konkretiseres f. eks. med saken fra Agder lagmannsrett. Politikerne gir ikke svar eller tilbakemeldinger på henvendelser, og rikspressen avviser innsendte artikler under henvisning til plassmangel.
Hva kan gjøres for å bedre tilliten?
For at den negative trenden med mistillit til norsk rettssystem skal snus må vi erkjenne at det er nødvendig å sette inn tiltak.
Erfaringen med saken fra Agder er at lovverket må endres slik at det begrenser mulighetene til å utøve skjønn. At vi har fått en klar svekkelse av tillit og troverdighet til retten, også utover de berørte i den aktuelle saken, viser alle de tilbakemeldingene vi har fått fra folk som ikke forstår lagmannsrettens kjennelser og ankeutvalgets avvisning av anken.
Lagmannsretten består kun av fagdommere i sivile rettssaker. For å unngå at deres politiske ståsted skal kunne være avgjørende i saker avgjort på skjønnsmessig grunnlag, bør det vurderes å sette inn legdommere i slike saker, også i lagmannsretten. Dermed vil prinsippet om at en skal dømmes av likemenn kunne bli ivaretatt.
For å avverge en videre utvikling med tvilsomme avvisninger av saker til Høyesterett, bør det vurderes å oppnevne en ombudsmann for rettssystemet med tilsvarende mandater som Sivilombudsmannen for forvaltningen. En kritisk instans som er uavhengig av rettssystemet vil kunne skjerpe årvåkenheten og hindre at det glipper i prosessen mot behandlingen i Høyesterett.
Forskjellsbehandlingen ved bedre tilgang til juridisk bistand for de rike og ressurssterke i dagens offentlige organer og i rettsystemet, må søkes eliminert. Det kan gjøres ved at fellesinteresser og allmenninteressene gis likeverdige økonomiske muligheter ved støtte og bistand fra det offentlige. Tilliten til rettssystemet er lavere blant de lavtlønnede enn blant de med høyere lønn. Dette er dokumentert av Transparency International². Dersom forskjellene i tillit er uttrykk for at det oppleves økonomisk klassejustis, er det uverdig i dagens Norge.
Informasjon om dommernes bakgrunn og ståsted må være offentlig kjent, slik at det er mulig å vurdere deres habilitet i forhold til de saker som behandles i retten. Aktiviteter og deltakelse i organisasjoner og nettverk må gjøres kjent. Spesielt gjelder dette aktivitet politisk, i frimurerorganisasjoner og verv i andre organisasjoner med lojalitetskrav som kan komme i konflikt med forholdene i sakene som behandles i retten. I den enkelte sak må eventuelle slektskaps- og vennskapsforhold som kan påvirke habiliteten også være tilgjengelige.
Bjarne Wik
Leder i Vessøya Hytteeierforening og Samvirkeforetaket Sagodden 2006 - 2012
Henvisninger:
1. International Transparency: Global Corruption Barometer 2003 - 2013 - National results
2. Meningsmåling i den norske befolkning om korrupsjon utgitt av Transparency International Norge, september 2009.
Rettskjennelsene:
Aust-Agder Jordskifterett:
Sak nr.: 0900-2011-0007 Vessøya
Sak nr.: 0900-2011-0007 Vessøya - utsatt fra 18.10.2011
Aust-Agder Tingrett:
Sak nr: 11-1A1464TV|-AUAG
Agder Lagmannsrett:
Sak nr. 12-104226ASD-ALAG
Sak nr. 12-053234-ASD-ALAG