I Nydalen-avtalen får både Venstre og KrF betydelige gjennomslag, til tross for at de ikke blir med inn i regjeringskontorene. Det er for det meste bra, med noen unntak. At KrF setter skolen flere år tilbake i tid er et av disse unntakene.
I menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg ble det tidligere KRL-faget dømt menneskerettighetsstridig. Det var spesielt den kristne formålsparagrafen, realisert gjennom KRL, som skulle gi barna «ei kristen og moralsk oppseding» som fikk kritikk. Det er lite sannsynlig at vår nye regjering vil gå imot en dom i EMD, og vi står lite trolig for noen ny forkynnelse i regi av skolen. Det er allikevel grunn til forsiktighet når Nydalen-avtalen varsler at kristendommen skal utgjøre 55 prosent av et nytt KRLE-fag. At ekteskapet mellom stat og kirke er så viktig for Norge at vi vil tøye strikken på denne måten vil nok heve noen øyenbryn internasjonalt.
Når kristendommen skal inn, må noe ut. Timetallet skal ikke økes, bare andelen kristendom. Det er viktig at familien selv får bestemme og ha tid med barna, med mindre det er snakk om kristendom. Da er det kristendom som er viktig. KrF sammen med den neste regjeringen har et ansvar overfor usikre lærere, og ikke minst elever, som nå lurer på hva som anses som lite viktig. Er det buddhismen som trakk det korteste strået?
«55 prosent»-formuleringen er en mistro til at fagfolket i skolen kan vurdere hva som er viktig, og en forstyrrende inngripen i lærerens pedagogiske frihet. Vi har ingen garanti for at KrF vet bedre enn læreren hva som er viktig for den enkelte klasse. Nasjonens kristne har heller ingen garanti for at skolen er den beste formidleren av kristen tro, og det er nærliggende å tenke at kirka selv bør ha denne oppgaven. Det blir naturlig å spørre hva KrF har forhandlet bort for å reparere et RLE-fag som ikke er ødelagt.
Den sekulære staten er et kinderegg som kommer alle parter til gode. Kirka får større frihet, slik trosopplæringsreformen i 2007 er et eksempel på. Borgerne unngår livssynspress, slik at familiene selv kan velge. I småsamfunn er presset fra en konform og pengesterk kirke til å ta og føle på. Det er statens jobb å sikre livssynsmangfoldet gjennom å gi vern til de minste. Det skal være lett å være en del av fellesskapet, selv med et annet livssyn. Det er ingen selvfølge at det er lett i et samfunn der kristendommen tar enda større plass enn i dag.
KrF snakker ofte om varme og medmenneskelighet i politikken. Dette punktet i Nydalen-avtalen styrker forestillingen om et kollektivt og kristent «vi» som virker ekskluderende på mennesker med andre livssyn. Hvis KrF virkelig mener at familien vet best, er det forstemmende å oppleve at vi som tilhører familier med andre livssyn blir overkjørt og påtvunget noe vi ikke ønsker.
Svaret virker åpenbart. Gi kirka frihet, gi skolens fagfolk frihet og gi familien frihet - la alle selv få velge hvilket livssyn som skal dominere deres hverdag.