Innlegget er skrevet sammen med Tor A. Benjaminsen, professor, Universitetet for miljø- og biovitenskap, Ås, Pål Vedeld, professor, Universitetet for miljø- og biovitenskap, Ås, Eivin Røskaft, professor, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim.
Kvaliteten på forskningen ved afrikanske universiteter er gjennomgående lav. I Afrika sør for Sahara har kun Sør-Afrika universiteter av internasjonal klasse, mens kvaliteten på universiteter i samarbeidsland som Uganda og Tanzania synes å ha falt de siste tiårene. For å heve kvaliteten på afrikanske universiteter og forskning generelt er økt internasjonal eksponering uunnværlig. To virkemidler er viktige for å oppnå dette - utdanning av master- og PhD-kandidater i utlandet og internasjonalt forskningssamarbeid. Norske universiteter bidro lenge til begge disse virkemidlene, godt hjulpet av norsk bistand. Denne trenden har nå snudd.
Basert på vår erfaring gjennom flere tiår med samarbeid og forskning i ulike afrikanske land mener vi nå det er på tide med et varsko. Flere globale rapporter viser at afrikanske universiteter produserer lite forskning på internasjonalt nivå. De sakker akterut. Denne trenden forsterkes av manglende internasjonal eksponering gjennom utdanning og forskning, noe som resulterer i alarmerende lave publiseringsrater blant afrikanske forskere.
Bistand til afrikanske universitets- og forskningsmiljøer har neppe falt like mye som publiseringen. Men bistanden har endret form. For noen tiår siden ble mye bistand til høyere utdanning i Afrika kanalisert gjennom norske universiteter. Den gang kom mange master- og doktorgradsstudenter til Norge for å studere. Nå er i stedet bistanden til forskning kanalisert gjennom universiteter i sør. På samme måte gis det stadig mindre støtte til doktorgradsstudenter som ønsker å ta sin grad ved norske universiteter. Det ser ut til at prinsippet om mottakerorientering gir økt prioritering av investeringer i infrastruktur og masseproduksjon av studenter, mens forskningskvalitet tillegges mindre vekt. Dette fører til at afrikanske forskere i økende grad isoleres fra forskningsfronten. Det såkalte kvoteprogrammet er den siste finan-sieringsmuligheten i Norge for støtte til studenter fra sør som ønsker å studere her i landet. Dette programmet er nå oppe til evaluering og framtiden er usikker.
På grunn av stor ressursmangel ved afrikanske universiteter blir ofte kvaliteten på doktoravhandlingene lav, og dermed også forskningen når all forskerutdanning skjer ved nasjonale universiteter.
Det er prisverdig at norske bistandsmidler brukes til å bygge kompetanse og kapasitet i samarbeidsland. Det er imidlertid vanskelig å se logikken i de strategiske vurderingene bak dagens politikk som i praksis bidrar til en isolering av afrikanske universiteter fra den internasjonale universitetssektoren. I en stadig mer global universitetssektor skulle vi heller forvente at det ble lagt til rette for at afrikanske studenter kunne ta sine grader ved norske og andre utenlandske universiteter. Ved norske universiteter legger vi derimot til rette for at våre egne master- og doktorgradsstudenter og forskere skal ha utenlandsopphold.
Hvordan kan så norsk bistand best hjelpe til å bygge kompetanse ved universiteter i Afrika? Vi mener ikke at all utdanning bør flyttes tilbake til Norge. Tvert imot er det helt vesentlig med institusjonsbygging slik at utviklingsland kan drive sin egen forskerutdanning. Vi er imidlertid nå ved den andre ytterligheten. Ved å kutte finansieringen av studenter som vil ta en internasjonal utdanning bidrar norsk bistand til å isolere afrikanske universiteter og forskere i våre samarbeidsland fra internasjonale forskningsmiljø. En slik utvikling er på tvers av ønsker i afrikanske forskermiljøer. Vi bør heller støtte at afrikanske forskere integreres i internasjonale forskernettverk og knytte bistand til institusjonsbygging tettere sammen med utdanning og forskning i nord.