Dette innlegget sto for første gang på trykk i Soldatnytt nr 10. 2013.
"Norge ut av NATO!". Året er 1961, og det er litt over ti år siden Norge droppet forhandlingene om en nordisk forsvarsallianse til fordel for et medlemskap i NATO. En gruppe ekskluderte medlemmer fra Arbeiderpartiet hadde jobbet for en uavhengig sikkerhetspolitikk, og var nå i full sving med å opprette det nye partiet Sosialistisk Folkeparti. Et parti som skulle kjempe for en tredje vei mellom stormaktene og en uavhengig utenrikspolitikk.
Mange år har gått siden da, og både verden og NATO har endret seg. Samtidig er Norges sikkerhetspolitikk basert på de samme prinsippene: At vår egen sikkerhet er avhengig av betingelsesløs lojalitet til en stormakt, og "aktive og lojale norske bidrag" til NATO, som det heter i Høyres partiprogram. Kontrasten er SVs krav om en selvstendig norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk basert på en solid nordisk forsvarsallianse, forsvar av egne grenser, og militær deltakelse i regi av FN.
Som et lite land i verden er vi sikkerhetspoltisk også avhengig av et sterkt FN og respekt for folkeretten. Men siden out-of-area-strategien ble vedtatt på slutten av 90-tallet, har NATO vært mye mer enn en forsvarsallianse. Når NATO gir USA og andre rom til å ture frem med vår stille velsignelse – men uten FN-mandat – står medlemskapet i skarp kontrast til visjonen om en FN-ledet verdensorden med respekt for folkeretten. Norsk utenrikspolitikk står også i motsats til den fredsnasjonen vi liker å se på oss selv som; når vi årlig selger våpenmateriell til NATO-allierte Tyrkia, flere ganger har deltatt i operasjoner med tvilsomme eller fraværende FN-mandat, og stille godtar vestens annerkjennelse av diktaturer som Saudi-Arabia og Quatar.
Med det økte fokuset på nordområdene har det også blitt klart at verken NATO eller EU har klare fellesinteresser i nord, og at nordisk sikkerhet derfor ikke kan baseres på disse direkte. For noen år siden lanserte Thorvald Stoltenberg derfor tretten forslag til et mer integrert nordisk forsvarssamarbeid. Av disse nevnes felles innsats for havovervåking og redningssystemer, samarbeid om utenrikstjenesten, og en felles enhet til innsats i internasjonale operasjoner. Et slikt forsvarssamarbeid kan forvalte betydelige militære kapasiteter som er større enn landene til sammen, og en lojalitet som ikke baseres på utenlandsoppdrag. Er et slikt tettere nordisk forsvarssamarbeid også fremtiden for norsk sikkerhetspolitikk?
Med resten av partienes konsensus er ikke utmelding realistisk på mange år. Det betyr allikevel ikke at debatten om Norges sikkerhetspolitikk er uaktuell. På årets Army Summit var det en tydelig etterspørsel etter mer forsvars- og sikkerhetspolitisk debatt i Norge. En debatt mange politikere mener er preget av konsensus. Det er feil, men debatten har sovet for lenge. Kanskje er ikke store ord skrevet på plakater den mest konstruktive måten å ta denne debatten på i 2013. Det er på tide med sikkerhetspolitisk debatt!