I januar 2002 befant jeg meg i Lamu, på grensen mellom Kenya og Somalia. Lamu er et av de tradisjonelle sentrene for swahilikulturen langs Øst-Afrika-kysten, et møtested for somalitalende fra nord, de swahilitalende kenyanerne, og de siste tiårene, vestlige turister på jakt etter den «opprinnelige» kystkulturen. Men Lamu er også et viktig trafikknutepunkt for de tradisjonelle seilbåtrutene fra sør til nord, og videre til den arabiske halvøy. I 2002, måneder etter angrepene på New York og Washington, førte dette til at det lille samfunnet var beleiret av en av disse «øvelsene» amerikanerne pleide å ha langs kysten av Kenya, på den tida fortsatt styrt av Daniel Arap Moi. De rolige feriedagene jeg skulle tilbringe i Lamu, var invadert av apachehelikoptre, amfibiekjøretøy og et hangarskip i horisonten. De amerikanske liaisonoffiserene som kom i land i Lamu, og frekventerte byens eneste hotellbar, sto hardt på at det var en øvelse og at man ønsket å ha god tone med lokalbefolkningen. Det ser de imidlertid ikke ut til å ha lyktes med, fiskere begynte snart å klage over at amerikanerne ødela det lukrative hummerfisket, andre spyttet foraktfullt i bakken om man nevnte amerikanernes uttalte gode hensikter.
«Alle» visste at amerikanerne var i Lamu for å overvåke kysten mot nord, og Lamus motstykke på den somaliske siden av grensen, Ras Kamboni, hvor det tidligere hadde oppholdt seg grupper med tilknytning til al-Qaida. Etter at de amerikanske offiserene hadde tatt sine uniformsluer og returnert til hangarskipet sitt om kvelden, fortalte barmannen meg at han hadde kjent dem godt, de som i 1998 hadde bombet den amerikanske ambassaden i Nairobi. Disse amerikanerne er ikke godt likt, de burde passe seg når de kommer hit, la han til. Krigen mot terror var kommet til Afrika, og salget av T-skjorter med Osama bin Laden-motiv så ut til å gå i været.
Amerikanerne mener at både angrepene på de amerikanske ambassadene i Nairobi, Kenya og Dar Es-Salaam i nabolandet Tanzania i 1998, samt et angrep på et hotell i Mombasa, Kenya i 2002 ble organisert fra baser i Ras Kamboni. Angrepene på de to ambassadene kostet minst 223 menneskeliv og såret mer enn 4.000, de fleste kenyanere. Det lovløse Somalia var altså perfekt treningsgrunn for radikale grupper allerede på 1990-tallet. Men, på tross av ambassadeangrepene i 1998, har ikke Afrika vært så fruktbar mark for terrornettverket som man kanskje skulle tro.
Det kalles et belte av trøbbel, Sahelbeltet sør for Sahara, fra Mauritania til Sudan, gjennom Nord-Kenya og Somalia. I disse, ofte marginaliserte områdene, har en rekke lokale opprør og kriger fått herje i årtier. Siden 1990-tallet har også radikale islamister vært med å farge disse opprørene. Men på tross av at vestlige ledere og sikkerhetseksperter ofte omtaler grupper i Sahel som avleggere av en global jihadi-salafi-agenda, er det snakk om ofte svært lokale konflikter. Man vet at to grupper har hatt kontakt med al-Qaida, al-Qaida in the Maghreb (AQIM) og Al-Shabaab. Men begge disse gruppene, og deres forgjengere, hadde i utgangspunktet en regional og lokal agenda, ikke en global, slik al-Qaida har. Og deres direkte kontakt med det internasjonale nettverket er av relativt ny dato. Al-Shabaab tilsluttet seg offisielt al-Qaidas globale agenda i fjor. Dette er trolig noe av grunnen til at organisasjonen siden har vært plaget av intern strid og avhopping. I juni vant fraksjonen som ønsket en mer internasjonal agenda. Angrepet på kjøpesenteret Westgate i Nairobi kan være et utslag av denne fraksjonens behov for å markere seg etter splittelsen.
På samme måte hadde AQIMs forgjengere en lokal agenda mot styresmaktene i Algerie, men har tatt til seg en mer global agenda. Etter hvert har de altså også tatt til seg al-Qaida i navnet. Tall fra databaser som registrerer og systematiserer meldinger om angrep og konflikter, viser at både Al-Shabaab og AQIM opp til nå har konsentrert seg om å angripe respektive somaliske og algeriske sikkerhetsstyrker. 95 prosent av alle angrep utført av Al-Shabaab var inntil nylig utført innenfor Somalias grenser, AQIM utførte 88 prosent av sine angrep i Algerie, på tross av at de har vært en faktor i krigen i nabolandet Mali. Al-Shabaabs mest spektakulære angrep før sist ukes angrep på Westgate i Nairobi, var en serie bomber i Kampala, Uganda i 2010, som kostet 74 ugandere livet. AQIM utførte som kjent angrepet mot gassanlegget i In Amenas i Algerie tidligere i år, som kostet 40 liv. Andre grupper, hvor man ofte snakker om en forbindelse til internasjonale terrornettverk er langt mer lokale. Nigerias Boko Haram for eksempel, har en svært lokal agenda. Grupper som har deltatt i krigen i Mali, som Ansar Dine likeså. Deres fremste mål er ikke vestlige borgere, interesser eller innflytelse. Det er makt og innflytelse lokalt. Det betyr ikke at disse gruppene ikke er farlige, men de er altså mest farlige i sine egne nabolag, for befolkningen i disse områdene, som ofte havner i kryssild mellom lokale sikkerhetsstyrker og disse gruppene.
Afrika, Sahel eller Maghreb, er altså ikke «terrorsentraler» for globale jihadister. En global agenda, slik som den al-Qaida har, har fått lite gjennomslag hos disse gruppene.
Tvert imot finnes det her en rekke konflikter som må forstås ut ifra lokale forhold og forutsetninger. Det er disse lokale forholdene som gir konfliktene næring. Og det er ved å adressere lokale problemer man kan kutte hodet av slangen. I al-Shabaabs tilfelle kan det se ut som en mer global agenda har tatt overhånd, men det betyr en antakeligvis også at gruppen vil miste sine gjenværende baser i Somalia. Hvor de uansett står under en synkende stjerne. Som i Mali har de mest ytterliggående gjort seg upopulære lokalt ved å innføre strenge tolkninger av sharia, ved å brenne bøker og ødelegge sufihelligdommer. Det er nemlig en ting Mali og Somalia har til felles: en rik og omfattende religiøs og litterær tradisjon som er langt mer mangfoldig enn det salafistene tolererer.
Amerikanerne har holdt et øye med kysten av Kenya og Somalia siden øvelsen utenfor Lamu i 2002. Siden den gang har både amerikanere og briter gjentatte ganger holdt øvelser sammen med sine kenyanske kolleger. Likevel er det altså ikke ytterligere militarisering som kan stoppe angrep av den typen man har sett den siste uka i Nairobi. Oppvisning av militær overmakt bidrar ofte bare til mer lokal misnøye, slik som i Lamu i 2002. Både i Mali, i Nigeria, i Somalia og andre steder må det videre politiske prosesser til, man må adressere folks reelle problemer og sørge for at samfunn som føler seg marginalisert, blir hørt. Da kan fortellingen om det som skjer i disse landene som utslag av en global jihadi-agenda stå i veien for reell problemløsning.