Den avtroppende regjeringen har sviktet når det gjelder å gi folk en reell mulighet til å leve klima- og miljøvennlig. Skal vi lykkes bedre fremover, må det bli enklere og billigere å ta grønne valg. Det er økonomisk og teknologisk mulig å redusere klimagassutslippene raskt, men det krever politisk vilje, handlekraft og nytenkning. Næringspolitikken og klimapolitikken må inngå en allianse for å bli slagkraftig og fremtidsrettet. Norge kan bli et klimavennlig samfunn ved at vi legger til rette for klimavennlig forbruk og satser på nye klimavennlige bedrifter og på storstilt utbygging av fornybar energi. Skatte- og avgiftspolitikken må dessuten bli en bærebjelke i klimapolitikken vår.
En sentral politisk problemstilling er å håndtere markedssvikten som har forårsaket klimaproblemet: Det er for billig å forurense og for dyrt å være klima- og miljøvennlig. Løsningen er en overgang fra mindre skatt på arbeid til mer skatt og økte avgifter på miljøskadelig atferd. Så få hver enkelt velge selv om man vil leve grønnere. Vi kan gjøre biler med lave utslipp billigere og biler med høye utslipp dyrere. Klimavennlig mat, klær, møbler, vaskemaskiner, gressklippere og andre varer skal koste mindre, klimaskadelige varer mer. Opplevelser skal bli rimeligere, forbruk dyrere. For å ta noen få eksempler. Prinsippet om at forurenser betaler skal være førende. Venstre er så langt det eneste partiet på Stortinget som har foreslått grønt skatteskifte, men de aller fleste økonomer applauderer ideen. Regnestykker viser at en gjennomsnittlig familie på fire, eller en alenemor, vil komme ut i pluss med en omstilling fra rød til grønn skatt, og den samfunnsøkonomiske gevinsten er betydelig.
Det finnes et hav av muligheter for å leve liv der vi forurenser mye mindre enn vi gjør i dag. Vi kan etterisolere boligen, bytte ut oljefyren med en varmepumpe, kjøpe mer miljøvennlige biler eller velge tog i stedet for fly. Alt dette kan belønnes via skatteseddelen. Ett eksempel: Energieffektivisering i bygg bidrar til å erstatte forurensende energikilder i andre sektorer og reduserer behovet for ny kraftproduksjon. Venstre vil ha skattefradrag på inntil 50.000 kroner for tiltak som gjør norske boliger mer miljøvennlige. Installerer du en varmepumpe, vil du kunne trekke fra dette på skatten. Fratrekket gjøres av leverandøren, for å gjøre det hele minst mulig brysomt for forbrukeren. Ved å gi folk muligheten til å ta "sin del" av klimaansvaret, bryter vi samtidig opp den kollektive følelsen av avmakt, gjør innbyggerne til del av løsningen og ivaretar den enkeltes frihet og verdighet.
De mange små handlingene vil utgjøre en sentral brikke i kampen mot klimaendringer – denne erkjennelsen er i ferd med å spre seg over hele kloden. Mens den internasjonale klimapolitikken står i stampe, viser mindre politiske enheter seg som de mest handlekraftige: Store byer rundt om i verden leder an i ambisiøse tiltak og omstillinger med kutt i klimagassutslipp, energieffektivisering, omlegging fra fossil til fornybar energibruk, avfallshåndtering, kollektivtransport, elbilsatsing, klimavennlig
forbruksmønster og grønn byutvikling. By-nettverket C40 er et slikt eksempel.
C40 omfatter verdens megabyer pluss 60 partnerbyer (blant dem Oslo) som deler erfaringer med å gjennomføre lav- og nullutslippsløsninger. Det samme gjelder den europeiske sammenslutningen Eurocities som omfatter 130 millioner innbyggere til sammen. Disse initiativene jobber frem konkrete resultater, de skaper eksemplene som oppmuntrer andre. Dette kan få stor betydning for det globale klimaarbeidet, all den tid halvparten av verdens befolkning bor i byer.
Vår egen hovedstad er godt i gang med å gjennomføre ambisjonen om å halvere klimagassutslipp innen 2030. For å hente ut klimapotensialet sitt, trenger Oslo heldigvis ikke vente på verken staten eller en internasjonal klimaavtale (selv om begge deler kunne ha gjort arbeidet enklere og raskere). Byen kan redusere sitt stasjonære energiforbruk med 31 prosent og CO2-utslipp med 32 prosent – uten at det går ut over innbyggernes levestandard eller komfort, viste rapporten “Smart City” i 2011.
Også de mindre byene og kommunene tilfaller en viktig rolle all den tid nasjonalstatene og de overnasjonale strukturene fremstår som delvis handlingslammet. Ifølge KS kan norske kommuner som samfunnsutvikler og gjennom egen drift levere 40 % av Norges utslippsmål frem til 2020, og flere ganger mer enn dette de neste 25 årene. Det trengs en mengde lokale initiativer og tiltak, og mye er allerede i ferd med å skje. Handling skaper holdninger, og holdninger kan igjen skape mer handling. Det er denne dynamikken som kan bane vei i klimapolitikken.
Norge trenger en politikk som forener verdiskaping og bærekraft. Klimatiltak er en billig forsikring for å redusere skader som følge av global oppvarming i fremtiden. Med riktig pris på CO2, med skatt som virkemiddel og med midler til forskning og innovasjon, vil markedet og menneskene jobbe for klimaet, ikke mot. Vi må sette den enkelte i stand til å ta grønne valg og til å ha frihet og verdighet til å være del av klimaløsningen. Det handler om å gjøre det nødvendige mulig. Sammen kan vi skape et grønnere Norge.