ROMAN
Gert Nygårdshaug
«Pergamentet»
Cappelen Damm
Etter ti kriminalromaner om hobbydetektiven Fredric Drum og hans onkel i Kripos, Skarphedin Olsen, mente Gert Nygårdshaug at nok fikk være nok. Når de to nå likevel kommer tilbake, har forfatteren delvis sitt på det tørre ved at ansvarsområdet er snudd om. I «Pergamentet» er det politimannen som er hovedpersonen, mens restauranteieren bare har en liten birolle.
Var ikke de to egentlig samme person, forresten? Og var det ikke sånn at Drum i en av bøkene skjøt og drepte Olsen? Sju år etter forrige møte er det lett å bli forvirret. Fortellingene var aldri lett begripelige i seg selv, med alle sine fantasifulle krumspring. Vi begynner å ane uråd når Olsen tidlig i den nye romanen undrer seg på hvem han egentlig er. «Enkelte ganger - og hyppigere den siste tiden - kom han også i regelrett tvil om sin egen eksistens», får vi vite.
Heldigvis blir ikke dette et stor spørsmål videre. Vi kan bare glemme alle gamle eksistensielle forviklinger, og fortelle at «Pergamentet» godt kan leses helt uavhengig av alle de foregående. I stedet må vi lansere en ny betenkning: Den nye romanen handler om et gammelt pergament fra middelalderen, med et innhold som visstnok kan sette hele sivilisasjonens verdensbilde i fare. Og om en professor i kryptologi som blir drept den dagen han skal legge fram sitt sensasjonelle funn i Londons Royal Society. Dette er et tema som også har vært luftet en og annen gang før, i spenningsromaner hjemme og ute. Til alt overmål har Nygårdshaugs roman også en Dan Brown-lignende figur på rollelista.
Igjen kan vi berolige skeptikere. «Pergamentet» føles ikke som en gjentakelse av gamle røverhistorier. Først og fremst fordi Skarphedin Olsen står fram som en stor friskus, god nok til å bære boka helt alene. Etter å ha pendlet i tid og rom mellom Gardasjøen, London og Oslo gjennom mesteparten av boka flytter Nygårdshaug handlingen til Mexico for å samle de siste trådene. Her får vi en i overkant uventet forklaring på forviklingene, men dette er i handlingens ånd. Nygårdshaug skriver krim med en befriende sans for humor, som sjangeren ellers ikke er bortskjemt med. Han kan godt angre seg og vekke Skarphedin Olsen til live enda en gang.
