(Artikkelen er skrevet i forkant av årets stortingsvalg, og har tidligere stått på trykk i antologien "Makt - myter - medier", red. Frode Fanebust, Kolofon forlag (2013). Artikkelen er litt lang, men den er forhåpentlig en god start på en helt nødvendig diskusjon om hva som gikk galt forut for valget 2013. as)
I mai i år utga Kagge Forlag min bok Feil medisin – historien om Norges største sykehusskandale. Boka er en personlig beretning fra innsiden av Norges, ja muligens Europas største sykehuskonstruksjon; Oslo universitetssykehus (OUS). Selv om avsløringene i boka knytter seg til sykehusene i hovedstadsområdet, er skandalen nasjonal. Ringvirkningene er enorme, og de samme negative utviklingstrekkene finnes over hele landet. Situasjonen viser en feilslått sykehuspolitikk som må reverseres – så raskt som råd.
For den vanlige avisleser har nok fusjonen av Aker, Ullevål, Rikshospitalet og Radiumhospitalet lenge framstått som temmelig ubegrunnet. I enda mindre grad har folk flest forstått hvorfor velfungerende Aker sykehus, der jeg har hatt mitt arbeid i mange år, ble besluttet nedlagt. Spesielt i Groruddalen som har hatt Aker som sitt lokalsykehus i over 100 år, har reaksjonene vært meget sterke. Den derav følgende overflyttingen til Akershus universitetssykehus (Ahus) av et pasientgrunnlag på 160 000 mennesker – ikke langt unna innbyggertallet i Trondheim by! – har gitt gruoppvekkende resultater. Ahus viste seg raskt ikke å ha kapasitet til en slik befolkningsøkning. I løpet av kort tid er kvaliteten i behandlingstilbudet blitt merkbart forringet. Det er ikke bare bekreftet i medieoppslag om pasienter på gymsaler og i bøttekott. Fylkeslegen har gjentatte ganger markert sin uro etter omfattende pasientklager om rutinesvikt, behandlingsfeil og endatil unaturlige dødsfall.
Krisen både på Ahus og i Oslo universitetssykehus har etter hvert vist seg å være meget omfattende, nærmest bunnløs. Det har også gitt en tillitskrise i befolkningen: Så å si ingen har lenger tiltro til sykehuspolitikken som føres i hovedstadsområdet. I en nylig gjennomført spørreundersøkelse for Akers Avis Groruddalen svarte 50 % av Oslos befolkning at de er imot nedleggelsen av Aker. Bare 6 % støtter nedleggelsen. I Groruddalen er de samme tallene hele 70 % mot 4 %. Like oppsiktsvekkende er at av de som er spurt, er hele 49 % usikre på sin partipreferanse.
På en slik bakgrunn er det underlig at de store problemene på Oslo-sykehusene ikke ser ut til å engasjere politikerne i særlig grad. Det gjelder spesielt regjeringspartiene, som synes å verne om skandalen ved nærmest ikke å foreta seg noe som helst. Helseminister Jonas Gahr Støre har hatt utallige muligheter til å reversere de skadelige beslutningene, men han har ikke benyttet dem. Hans syn, og regjeringens, synes å være at «mer av det samme» vil løse krisen. Virkeligheten er at mer av feil medisin gjør pasienten sykere, ikke friskere.
Mer overraskende er det at opposisjonens politikere – som her hadde hatt store muligheter til å spille på lag med velgerne – også lar være å love endringer dersom de kommer i flertallsposisjon. Lengst har Fremskrittspartiet gått, ved å kreve en midlertidig og delvis gjenåpning av Aker sykehus. Men heller ikke dette partiet signaliserer at fusjonen til Oslo universitetssykehus må reverseres. Argumenter som at «toget er gått» og at det er for sent å snu dominerer de borgerlige partienes retorikk. Det er med andre ord i dag ingen ting som tyder på at situasjonen står overfor en snarlig endring, uavhengig av rød, rødgrønn, blå eller mørkeblå regjering etter stortingsvalget i høst.
Min hensikt med å skrive «Feil medisin» var ikke å påpeke det opplagte. Det er ikke nødvendig å fortelle folk det de daglig selv kan lese om i aviser og se på fjernsyn. Medienes utallige reportasjer om mennesker som venter på behandling mens sykdommen blir verre, de påfallende mangelfulle planene for å bøte på et allerede sprengt behandlingsapparat og historiene om de tusenvis av utslitte og frustrerte helsearbeiderne er fullgode vitnesbyrd om en feilslått sykehuspolitikk.
Derimot var hensikten med boka – et mål jeg fortsatt har – å vekke til live en reell debatt om utviklingen. Det er etter mitt syn grunn til å være svært bekymret. Ikke bare for den åpenbare forringelsen av en av velferdsstatens vesentligste bestanddeler, sykehusvesenet og de tjenestene det gir. Det er også grunn til kritisk gransking av mekanismene bak den negative utviklingen vi nå særlig ser på sykehusene i Oslo-området. Med andre ord: Beslutningsstrukturene vi overlater velferdstjenestene våre til. Problemet dreier seg langt fra bare om Oslo. Dette er et nasjonalt problem.
Til en viss grad berører styringen av sykehusene selve det norske demokratiet. Hvorfor lyttes ikke de kritiske røstene til? Hvorfor har den sunne fornuften så skrinne kår?
I boka påviser jeg at tilstanden på sykehusene i Oslo-området ikke er en situasjon som har oppstått av seg selv. Sykehusskandalen har røtter det ikke er så enkelt for vanlige folk å kjenne til (og heller ikke, ser det ut til, mediene, som ofte har overraskende kort hukommelse). «Feil medisin» forteller hva som har skjedd bak fasaden, hvordan beslutninger er fattet og hvilket teppe av fortielser, halvsannheter og til og med løgner som er lagt over prosessene som har ført oss opp i dagens situasjon.
La meg være litt konkret her, og vise noen eksempler.
Allerede i 2003 ble fødeavdelingen på Aker sykehus nedlagt. Begrunnelsen fra styreleder Siri Hatlen og viseadministrerende direktør Bente Mikkelsen i daværende Helse Øst var at fødselstallene i Oslo kom til å synke. Det viser seg ved nærmere gransking at helselederne valgte å legge til grunn de mest konservative anslagene for befolkningsvekst. I stedet for en nedgang viste utviklingen raskt en motsatt tendens. Oslo har lenge vært Europas raskest voksende hovedstad. Det oppsto fødekaos i byen. Prisen for nedleggelsen av fødeavdelingen på Aker var det de fødende og deres nyfødte som måtte betale. Hatlen og Mikkelsen har aldri oppgitt sitt grunnlag for avgjørelsen, og de har ikke noen gang beklaget at de misbrukte statistikken for å tvinge sin avgjørelse gjennom.
Når Bente Mikkelsen, da avansert til administrerende direktør for det gigantiske Helse Sør-Øst, i 2008 fikk sitt styre med på å beslutte sammenslåingen av fire store oslosykehus til giganten Oslo universitetssykehus, så opererte hun med en årlig sum i forventet innsparing på fusjonen på mellom 800 millioner og én milliard. Ingen henvisning til konkrete utregninger ble framlagt, og knapt nok etterspurt. Raskt viste virkeligheten en helt annen utvikling. Besparelse ble snudd til underskudd. Da Siri Hatlen, som etter hvert tiltrådte som direktør for OUS, til sist fratrådte i 2011 etterlot hun seg et budsjett med salderingsbehov for samme år på rundt en milliard, og udekkete regninger for å fullføre fusjonen på om lag 17 milliarder. I ettertid er det ingen av dem som gikk inn for fusjonen som lenger vil vedkjenne seg den opprinnelige lovnaden om besparelser.
I februar 2010 fattet styret for Oslo universitetssykehus sitt vedtak om å nedlegge Aker sykehus. Det skjedde med bakgrunn i utredninger som beskrev at Akers funksjoner og pasienter skulle fordeles mellom Ullevål og Ahus. Ullevål skulle huse mange av Akers avdelinger etter en nedleggelse, og omfattende rehabiliteringer og nybygg ble forespeilet. Til grunn for styrets behandling manglet likevel en vesentlig rapport. Det var en analyse av den bygningsmessige beskaffenheten på sykehusene i Oslo, utarbeidet av Muliticonsult. Da rapporten endelig ble offentliggjort viste den at av Ullevåls bygningsmasse var bare 19 % ansett å være i god eller tilfredsstillende stand. Halvparten av Ullevål ble karakterisert som kondemnabelt. Videre rehabilitering og nybygg ble ikke anbefalt. På Aker sykehus var derimot 72 % av bygningsmassen i god, tilfredsstillende eller brukbar stand, med utbyggingsmuligheter. Rapporten ble ikke lagt til grunn for styrets beslutning om å nedlegge Aker. I ettertid har tilstanden på Ullevål vist seg å være enda dårligere enn antatt, siden det meste av sykehuset faktisk er i ferd med å synke i leiren. Aker ligger derimot trygt plantet på fjell.
Det finnes en mengde slike historier, og jeg har med flere i min bok «Feil medisin». Til sammen utgjør de et bilde av inkompetanse og styring langt på vei mot det absurde. Ligger ikke også ord som korrupsjonsliknende forhold snublende nær? Regningen for den dårlige styringen er det de ansatte som må betale, og ved det også pasientene. Det er viktig å være klar over at vi ikke bare snakker økonomi i dette regnskapet: Det er liten tvil om at mennesker nå dør på grunn av styringssvikten og resultatene denne gir.
Et eksempel på det dokumenterte VG da hjertepasienten John Currie, som lenge hadde ventet på å bli operert, høsten 2012 ble vekket av narkosen på operasjonsbordet på Ullevål. I siste liten hadde ledelsen ved hjertekirurgisk avdeling bestemt at operasjonen måtte avbrytes og Currie flyttes til Rikshospitalet på grunn av de innfløkte interne omstillingene og rokkeringene i OUS. Currie hadde allerede ventet lenge på behandlingen. Da han etter å ha ventet enda åtte dager endelig kom til operasjon på Rikshospitalet, var tilstanden så forverret at han døde.
Min bakgrunn for å skrive «Feil medisin» er at jeg har arbeidet i sykehus i Oslo siden 1977, og i de aller fleste av disse årene også har vært tillitsvalgt. Dette har gitt meg en gunstig posisjon til å kunne vurdere dagens situasjon i et langsiktig perspektiv, og til å vurdere den fra innsiden. Som jeg skriver i bokas innledningskapittel:
«Jeg har sett endringene på sykehus sammenhengende på nært hold fra 70-tallet og fram til i dag. I disse årene har jeg opplevd den stadig økende fordelen av å ha større erfaringsbakgrunn enn de fleste av sykehuslederne jeg har møtt. I tillegg har jeg forholdt meg ganske aktivt til endringene ved at jeg har benyttet rettighetene som følger av å være tillitsvalgt i Norge – både til å skaffe meg informasjon og til å delta i den offentlige debatten.»
Bokas fortellinger er avslørende for mange som på ulike tidspunkter har sittet med makt over sykehusvesenet. Jeg har også beskrevet dem som burde ha vært en motvekt, og som kunne ha hindret katastrofen om de hadde gjort jobben sin. I særlig grad gjelder dette fagbevegelsens representanter, spesielt i LO og ikke minst i Fagforbundet, mitt eget tidligere forbund - både på høyt og lavere nivå. Jeg er lei for å måtte slå fast at det framtredende for de fleste tillitsvalgte fra et visst nivå og oppover ikke lenger er kamp for medlemmene, men forsvar for egne posisjoner og privilegier. En av mekanismene som i så måte har slått inn med full kraft, er den avhengighetsskapende lojaliteten til posisjoner de fete styrehonorarene i sykehusforetakene gir, ikke minst for tillitsvalgte ansattrepresentanter.
I Klassekampens anmeldelse av boka heter det: «Boka er eit sviande oppgjer med sjukehuspolitikken som Arbeidarpartiet har stått i spissen for sidan 2001, og med dei ansvarleg for gjennomføringa. Jens Stoltenberg, helseministrar på rekkje og rad, helsepampar som Bente Mikkelsen og Siri Hatlen, og også hans eigne (mine egne, forf. anm.) – som Fagforbundets leiar Jan Davidsen, Oslo-avdelingas leiar Mari Sanden og den nye LO-leiaren Gerd Kristiansen.»
Denne bredden i kritikken representerer nok også bokas største utfordring: Å nå fram til sitt publikum. Etter først å ha fått god medieomtale og oppnådd et akseptabelt salg, stilnet debatten – først og fremst fordi de som burde latt skamrødmen ta dem, lot være å ta til motmæle. Fortielse er som kjent ofte maktens menn og kvinners mest effektive mottrekk når argumentene mangler. Fortielse ser ut til å ha vært taktikken både fra helseforetakenes ledere, det meste av det politiske establishment og fra fagbevegelsen. Det er i så måte betegnende at ingen av dem jeg omtaler som medansvarlige i boka så langt har klart å påvise en eneste feil i bokas dokumentasjon.
Enkelte forhold under de rødgrønne er dypt foruroligende. Store deler av dette politiske miljøet ønsker at forhold som er vanskelige holdes borte fra det offentlige ordskiftet, som i tilfellet med sykehuspolitikken. Det kan synes som denne tenkningen også påvirker mange innen mediene, og faktisk også miljøer til venstre for regjeringsapparatet og LO-borgen. Ideen er at det å kritisere Arbeiderpartiet er galt, fordi det vil hjelpe de borgerlige i posisjon. I stedet angripes de borgerlige for en sykehuspolitikk de strengt tatt ikke har ansvaret for.
Som når Audun Lysbakken avfeide min kritikk i forbindelse med lanseringen av boka med å si til Dagbladet: «Når Are Saastad retter skytset mot LO og Ap, skyter han bom. Høyre og Frp vil gi kommersielle klinikker fritt spillerom, og sette i gang en privatisering som blir vanskelig å reversere. Engasjementet må brukes til å dra Helse-Norge i den retningen vi vil, og ikke slippe til høyresida. »
Dette er en linje som så langt bare har ført til stagnasjon og forverring på sykehusene. Det stiller oss også overfor et sterkt moralsk og politisk dilemma. Bør negative forhold underslås for å vinne valg?
Mitt svar på dette er nei. Jeg har heller ikke tro på at velgerne lar seg lure av slikt. Lysbakkens uttalelse til Dagbladet er billig demagogi, og gjør ham til medansvarlig for et sannsynlig rødgrønt tap i høst.
For de rødgrønne kunne utmerket godt ha vunnet igjen. Det hadde krevet en moralsk opprustning til å innrømme feil. Noe slikt ville medført stor respekt, og skapt en helt annen godvilje overfor eventuelle nye lovnader om endring.
Jeg har selv vært en aktiv forkjemper for det rødgrønne prosjektet. Da dette alternativet så dagens lys forut for stortingsvalget i 2005, representerte det noe nytt. En regjering utgått av Ap, men med motvekt av partier mot venstre og sentrum var rett og slett forfriskende, også for alle dem som hadde sett seg lei på Arbeiderpartiets lammende makt over fagbevegelsen. Den nye regjeringsalliansen betød en vei bort fra høyredreiningen partiet for alvor begynte under Gro Harlem Brundtland. Jeg deltok derfor ganske aktivt i valgkampen i 2005, og så med forventning fram til en ny regjerings politikk, på mange områder åpenbart trukket til venstre av Senterpartiet og særlig SV.
Jeg, og mange med meg, hadde stor tro også på en endring i sykehuspolitikken, etter at Stoltenberg I-regjeringens sykehusreform allerede hadde fått virke i flere år, med store negative konsekvenser. Det gjaldt ikke minst på mitt eget fagfelt, psykiatrien. En rødgrønn regjering ville selvfølgelig ta tak i både psykiatriens og sykehusenes behov på en ny og udogmatisk måte.
Det skjedde ikke. På en del områder dreide den rødgrønne regjeringen politikken markant til venstre, men det gjaldt ikke helsefeltet. I stedet ble Jens Stoltenbergs sykehusreform videreført så å si uendret, og det demokratiske underskuddet opprettholdt. Psykiatrien, som er en meget sensitiv tjeneste som lett får store skader ved mangel på skjerming, ble ytterligere skadelidende. Fraværet av endring var forstemmende.
På tross av dette lot jeg meg mobilisere én gang til, ved utsikt til en blå regjering forut for stortingsvalget i 2009. Jeg ble blant annet inspirert av markeringer nettopp fra Audun Lysbakken og SV om en snarlig endring i sykehuspolitikken, attpåtil med signaler om et mulig farvel til den overordnete tenkningen til grunn for sykehusreformen, den såkalte New Public Management-modellen som Jens Stoltenberg så begjærlig hentet fra sitt (tidligere) forbilde i Storbritannia, Tony Blair. Jeg ble med på dannelsen av et bredt støtteopprop. Oppropet samlet en vid krets av intellektuelle, kunstnere og fagforeningsfolk. Vi knyttet vel og merke vår støtte til en ny rødgrønn periode til en rekke krav til regjeringen, der kravet til endring på helsefeltet var et av de sentrale. Noe hadde vi da lært.
Det hjalp ikke nå heller. De rødgrønne ble sittende, men ingen endring skjedde i sykehuspolitikken. Både Senterpartiet og SV, som så tydelig hadde markert sin motstand mot Stoltenbergs helsepolitikk i valgkampen, fant seg i stedet vel til rette med nok en regjeringserklæring som slo fast «at foretaksmodellen innenfor spesialisthelsetjenesten videreføres».
Det er i den andre rødgrønne regjeringsperioden de virkelig store skadevirkningene av sykehusreformen har vist seg. I 2010 ble fusjonen av Aker, Ullevål og Riks- og Radiumhospitalet gjennomført. Deretter fulgte det fatale vedtaket om nedleggelse av Aker sykehus, og i 2011 fikk Ahus overført sin gigantiske befolkning, uten forutsetninger til å greie det. Også i andre deler av landet har sentraliseringsiveren og troen på stordrift bredt om seg, som på Sørlandet sykehus, der lokalsykehuset i Arendal fortsatt er truet, i Vestre Viken der Kongsberg sykehus står for fall og i Universitetssykehuset i Nord-Norge, der hardhendt rasjonalisering har skapt opprør både blant helseansatte og pasienter. Eksemplene på dårlig styring er mange flere.
Vi står igjen foran et stortingsvalg. Nok en gang representeres hovedalternativene av en rødgrønn og en eller annen blå regjering. For tredje gang utfordres venstresiden til aktiv handling for å sikre en ny rødgrønn periode. Det er ingen tvil om at mobilisering er nødvendig: Den tydelige valgseieren fra 2005 og den langt mer knepne seieren i 2009 har langt dårligere odds denne gang.
Det har ikke lyktes å mobilisere meg til støtte for et fortsatt rødgrønt prosjekt. Det gjelder ikke bare meg. Svært mange i mitt eget omland, blant mine venner og i min familie preges av det samme: Vi tror ikke lenger på at valgløfter vil holdes. En meget stor del av årsaken til dette, er at de rødgrønne så totalt har sviktet sykehusene og helsevesenet vårt.
Reaksjonen kan oppsummeres til noe så enkelt som at vennskap må holdes ved like. Lojaliteten måtte ha vært gjensidig dersom det utslagsgivende vennskapet mellom de rødgrønne og kjernevelgerne på venstresiden skulle overleve. Vi lar oss ikke lure en tredje gang.
For egen del er jeg overbevist om at det rødgrønnes prosjektets tid er over, siden ikke folk som meg selv kan mobiliseres til virkelig å tro på det.
Det betyr ikke at jeg nærer store forhåpninger til en borgerlig regjering. Selv om jeg ikke har sans for å dømme noen før de har fått forsøke seg, er det ingen tvil om at ødeleggelsene vi allerede har fått på sykehusene fort vil kunne bli langt verre. På tross av at porten er satt vidåpen for markedskreftene under de rødgrønne, er fortsatt grunnstammen i det norske helsevesenet offentlig eid og drevet. Den perspektivløse troen som gjennomsyrer alle de borgerlige partiene om at private alternativer er løsningen på landets velferdsoppgaver er, mildt bedømt, naiv. Det er grunn til å advare mot de langt fra naive, men tvert om temmelig spekulative, kommersielle kreftene som ser seg tjent med en ny regjering, og som befinner seg svært langt unna velferdsstaten idealer - de idealene som hittil har vist seg effektive for å opprettholde en stor grad av likhet i Norge.
Jeg er redd en borgerlig regjering betyr at vi, i det minste over tid, vil tape viktige skanser mot økende ulikhet og sosial uro – ikke langt unna situasjonen som har oppstått i Sverige under Reinfeldts sjuårige blå (og altså ikke en gang mørkeblå) regjeringsperiode.
Det store paradokset er at det er dagens rødgrønne regjering som først og fremst har lagt til rette for en slik utvikling.
:quality(70)/daisy.sodor.no/generated/88656_20130909_075536.jpg)
Valgplakat for Arbeiderpartiet, 9. september 2013. Budskapet er tydelig nok: Helseminister Jonas Gahr Støre og de rødgrønne står som en garantist for et helsevesen på pasientenes premissser, og mot et blått, markedsbasert og profittstyrt helsevesen. Budskapet gikk åpenbart ikke hjem hos velgerne, som påførte det rødgrønne prosjektet dets banesår i gårsdagens valg. For mange av dem var nok valgplakaten litt for drøy å svelge, siden sykehusene i løpet av de siste åtte årene nettopp er blitt så gjennominfisert av konsernstyring, telling og butikklogikk. Folk lar seg ikke lure - i alle ikke tre ganger på rad. Foto: Are Saastad