Når noen hevder at Stortingsvalget ikke har noen betydning, så spør verdens 202 millioner arbeidsledige, Europas 30 millioner arbeidsledige, de 2 millioner i Europa som er kastet på gata og de millioner av sør-europeere som er på vandring etter arbeid andre steder i Europa. Solidaritet er svaret. Mobilisering, nasjonalt, og internasjonalt, av fagbevegelsen. De sosialdemokratiske kreftene er virkemidlene. Massearbeidsledigheten og dens virkninger i Europa i 1930-årene førte til noen av verdenshistoriens mest avskyelige handlinger, - stigmatisering, rasisme og diskriminering førte til Holocaust. Europa 2013 tegner et annerledes, men i mangt, likevel lignende bilde. Stigmatiseringen av utsatte grupper forsterkes. Mennesker med rom-bakgrunn forfølges i flere land, det er økt fare for politisk rettet vold, ekstremisme og terror. Dette er likhetstrekk med hva som skjedde før, og det kan skje igjen.
Men mens massearbeidsledigheten har taket på Europa, trenger Norge mer arbeidskraft. Mens resten av Europa har reallønnsnedgang og økonomisk tilbakegang, har vi en reallønnsvekst på flere prosent. Mens resten av Europa privatiserer og raserer velferdsstaten, har Norge aldri satset mer på velferd, helse og utdanning.
Likevel vil folk i Norge, hvis man legger meningsmålingene til grunn, ha ny regjering og mer av den politikken som har ført til den økonomiske krisen i Europa. Vi sliter med å skjønne logikken i dette. Politikken til President George W. Bush fra 2000 førte til bankkrisen i 2006 i USA- hvor frisleppet og markedskreftene fikk leve sitt eget liv. Bankkrisen i USA utviklet seg til finanskrise, politisk krise og nå en sosial strukturkrise, hvor land etter land i realiteten bryter sammen. Svaret på dette er ikke mer Høyrepolitikk, men det stikk motsatte, mer sosialdemokratisk politikk.
Alt er ikke bra i Norge. Det er store utfordringer i mange sektorer og mange enkeltmennesker sliter i den norske hverdagen. Mange kronisk syke og mennesker med funksjonsnedsettelser er ekskludert fra arbeidsmarkedet, mange barn og unge opplever mobbing og ekskludering i barnehage og skole, mange eldre møter ensomheten og forringelsen av livskvaliteten når man blir enke eller enkemann, og møter et institusjonalisert eldreomsorgsapparat som ofte er passiviserende. Fortsatt er ikke svaret på disse utfordringene verken Høyre- eller FrP-politikk. Når FrP lar seg inspirere av Margareth Thatchers definisjon på samfunn og stat, og ser på mennesker i forhold til velferdssektoren som det samme som å fikse bilen på et bilverksted, er det noe fundamentalt galt i selve den politiske tenkningen.
Når flertallet av oss har det bra i Norge, er det uttrykk for at samfunnet fungerer godt. Vi har nok erfaring med Høyre-og FrP politikk i byen her, vi vet hva det innebærer. Masseprivatiseringen har ikke løst velferdsutfordringene, den har forsterket forskjellene og skapt et megabyråkrati. Før hadde vi én Sporveisdirektør som hadde helhetlig ansvar for alt i Oslo Sporveier- trikker, t-bane, buss og ferger. Nå er det delt inn i selskaper og foretak, og det er 64 forskjellige direktører, og ingen av dem tjener under millionen. Det er ett selskap for t-banevognene, ett for skinnegangen, ett for plattformene osv. Og de bestiller tjenester av hverandre i et stort, uoversiktlig, ineffektivt og kostbart byråkrati. Levekårsforskjellene øker også her i byen, som direkte følge av Høyre- og FrP politikken. Eldreomsorgen forvaltes som et forretningsimperium.
De som vinner anbudene får stor fortjeneste gjennom å drifte kommunens sykehjem. De er notert i skatteparadis, slik at pengene de tjener på Oslos eldre pleietrengende kan gå rett i lomma på store multinasjonale selskap. Adecco-avsløringen på Ammerudlunden sykehjem er toppen av et isfjell. Nå er nok et privat selskap, Unicare, på plass på Ammerud, og på Manglerudhjemmet. Firmalogoen flagger høyt i vinden, som om de var i samme næring som bilforretningene på den andre sida av Ryenkrysset. I glass og ramme er det nedfelt at de ansatte skal være «inntektskunstnere» og at «brukerne kommer med lønna». Ønsker vi mer av et slikt samfunn? Det sosialdemokratiske tydelige svaret er NEI-NEI og atter NEI.
I 2020 vil psykiske lidelser være den største folkesykdommen i Norge. Hva slags samfunn vitner dette om? Svaret er at vi har fått et kaldere samfunn på mange måter, hvor flere faller utenfor. I en slik samfunnsutvikling må verdiene solidaritet og likeverd styrkes, og være styrende. Det er sosialdemokratiets rolle og plikt å være systemkritisk, men samtidig systemutviklende. Arbeiderpartiet ønsker et samfunn for alle, derfor må alle med.
Vår tids utfordringer er å organisere et bedre arbeidsliv, tilrettelegge for at flere kan få tilpasset arbeid, fjerne den ufrivillige deltiden, sikre alle trygge ansettelseforhold og verdige lønns-og arbeidsforhold og fortsette å gi et tilpasset tilbud til alle som trenger det offentliges hjelp. Den som trenger hjelp skal få det, og den som misbruker hjelpen skal det reageres mot. Merk rekkefølgen; gjør din plikt, krev din rett. Sosialdemokratiet kan ikke akseptere ikke at noen undergraver velferdsstatens fundamenter med misbruk og svindel.
Vi vil sikre Arbeiderpartiet fortsatt regjeringsmakt. Arbeiderpartiet har sittet i flertallsregjering siden 2005, og det har i all hovedsak gått godt med landet. Arbeiderpartiet er best i regjering- enten i flertallsregjering eller mindretallsregjering. Arbeiderpartiet har sittet i mindretallsregjeringer siden 1961- Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Oddvar Norli, Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg har ledet mindretallsregjeringer, og det har gått bra. Hvis valgresultatet i september gir et slik grunnlag, må Arbeiderpartiet fortsatt kunne danne en mindretallsregjering. Arbeiderpartiet kan også styre alene, uten krevende, om enn gode, alliansepartnere. En mindretallsregjering kan gjøre at den politiske debatten vitaliseres. Sosialdemokratiets styrke ligger i å ta det ansvar som til enhver tid kreves. Vår tid krever fortsatt sosialdemokratiske løsninger og sosialdemokratisk styring etter 9. september.
Innlegget er skrevet av: Bjørn Strøm, leder Østensjø Arbeiderparti, Liv Thorstensen, gruppeleder Ap og SV i Østensjø bydelsutvalg, Kristin Sandaker, bydelsutvalgsleder Østensjø og Erling O. Turtum, leder i Høyenhall/Manglerud Arbeiderpartilag og Knut Roger Andersen, tidligere medlem av Oslo Bystyre.