Klimautfordringene kan løses med vilje og handlekraft
Statsministerkandidatene Erna Solberg og Jens Stoltenberg tok en meget viktig debatt på NKR 1 mandag 2. september. Klimautfordringene og norsk økonomisk bærekraft henger sammen og er de største utfordringene vårt samfunn står overfor. Det er sant at Norge er et godt land å bo i, og det er sant at vårt åpne demokratiske system er noe mange andre misunner oss. Det er sant at mye av den velstands-utviklingen vi har hatt i Norge de siste femti år skyldes norsk petroleumsvirksomhet, og et usedvanlig godt forvaltningsregime av disse ressursene. Derfor er det ikke rart at flertallet i det norske folk gjerne ser at det meste fortsetter som før.
Men det er også sant at dersom vi gjør nettopp det, så vil klimautfordringene innhente oss i en slik grad at vi blir tvunget til å endre kursen enten vi vil eller ikke. Arbeiderpartiets «Stø kurs» er ingen god navigeringsstrategi når vi er på kollisjonskurs med framtida. Verdens CO2-utslipp fortsetter å øke med ca 3 % i året, og tidsklemma vi har for å snu dette i tide blir stadig mindre. Norske utslipp går svakt ned, men er ikke i nærheten av det målet norske politikere selv har satt seg gjennom klimaforliket. Derfor trenger vi langt mer ambisiøse tiltak, nasjonalt så vel som internasjonalt.
Politisk vilje
Det er vel og bra med et «kvantesprang innen teknologiutvikling på fornybar energi» som Høyre setter sin lit til. Men det er først og fremst «et kvantesprang i politisk vilje og handlekraft» vi etterspør. Politikere som tør å se langsiktig og ta de riktige beslutningene for å endre kursen fra en oljeavhengig stat til et lavutslippssamfunn som er bærekraftig på lang sikt.
Noen vil hevde det er radikalt å bygge ned norsk oljeavhengighet. Men det radikale er å fortsette som vi gjør: å utvinne alle våre fossile energiressurser i løpet av to generasjoner, og å slippe ut CO2 i atmosfæren i slike mengder som aldri før har vært registrert på kloden! Politikere skulle heller sette alt inn på å ta vare på skaperverket, og våge å tenke lenger fram enn en stortingsperiode - om det så skulle koste sine egne muligheter til å bli gjenvalgt.
Det koster – litt
BI-professor og klima-nestor Jørgen Randers sier det vil koste 2000,- kroner for hver nordmann per år å legge om til lavutslipp-samfunnet. Vi trenger politikere som vil våge å ta de kostnadene, og som tør å stole på at velgere vil støtte opp om en slik omlegging.
Det er også vel og bra å satse på å ta vare på regnskogen i Brasil og Indonesia. På fjorårets Zero-konferanse uttalte Stoltenberg at det «å la være å hogge» skogen er et lavteknologitiltak som selv han kunne klare. Miljøorganisasjoner i Afrika har tatt tak i dette utsagnet og returnerer det med utfordringen «å la være å utvinne olje og gass» fra norsk sokkel er også lavteknologi, og så enkelt at alle kan klare det.
Det er behagelig å støtte billige lavteknologitiltak i andre land istedenfor å gjøre noe i Norge som vil bety betydelig omstilling og kortsiktig økonomiske utfordringer. En nylig publisert rapport fra olje og gass- konsulentselskapet Rystad Energy sier imidlertid at det ikke bare er nødvendig ut ifra klima- og miljøhensyn, men også økonomisk lønnsomt å la mye av olja ligge.
Norges rolle internasjonalt
Internasjonale klimaforhandlinger er viktige og nødvendige, og Norges rolle som pådriver for en bindende klimaavtale er forbilledlig. Likevel får vår troverdighet internasjonalt en kraftig knekk når vi ikke klarer å redusere nevneverdig våre egne CO2-utslipp, har en fossilavhengig økonomi, og i tillegg bruker SPU til å investere i andre lands fossilindustri.
Argumentet om at fattige land trenger norsk olje og gass er tilbakevist av en fersk rapport fra SSB, på oppdrag for Kirkens Nødhjelp og Fremtiden i våre hender. Norsk olje og gass eksporteres i all hovedsak til europeiske land. De siste årene har kun 0,15 % av norsk petroleumseksport gått til land som verken er medlem av EU eller OECD. Det at norsk olje og gass er mye «renere» i produksjon enn mange andre lands petroleumsindustri faller også på sin egen urimelighet når vi vet at de største utslippene kommer ved forbrenning, ikke ved utvinning. Dessuten er Norge involvert i både kulldrift på Svalbard og tjæresand i Canada, i tillegg til at SPU investerer stort i både kull og tjæresand. La oss innrømme det: Norge gjør dette av økonomiske, egennyttige interesser, ikke for å «hjelpe verden» med mer «klimavennlig» energi.
Hvor går vi?
De fleste norske politikeres visjon er lavutslippsamfunnet. For å komme dit kan vi ikke bare stole på markedskreftene. Vi kan heller ikke sette vår lit til at internasjonale klimaavtaler eller et kvotemarked skal løse alle problemer. Politisk lederskap er å ville, og å ta vanskelige avgjørelser for å sette sin vilje ut i livet. Klimavalg 2013-alliansen har nå vokst til 100 organisasjoner som omfatter fagbevegelse, barn og unge, miljøbevegelse, akademikere, næringsliv og kirkelige organisasjoner og kirkesamfunn. Sammen representerer vi et bredt utvalg av det norske folk og vi står sammen bak seks krav til politikerne for en ansvarlig klimapolitikk.
Årets Kirkemøte vedtok å utfordre alle kirkens medlemmer til å la hensynet til en forsvarlig klimapolitikk og arbeid for global rettferdighet få betydelig vekt ved de politiske valg. Vi appellerer til politikere om å ta oss på alvor og våge å tro at vi vil støtte dere i de valg og tiltak som kreves for å snu Norge mot lavutslippsamfunnet.
Min ti-årige datter uttalte forleden: Jeg gruer meg til jeg blir voksen. - Hvorfor det? spurte jeg.
For da må jeg rydde opp i all forurensningen og alle klimaendringene som dere voksne har lagd.
Dette er utfordringen til hver og en av oss, men mest av alt til våre ledere.
Godt valg!
Per Ivar Våje
Prosjektkoordinator, Skaperverk og bærekraft
Den norske kirke, Kirkens Nødhjelp og Norges Kristne Råd