UNGDOMSROMAN
Mahmona Khan
«Fra Oslo til Lahore»
Aschehoug
Mahmona Khans første ungdomsroman «Skitten snø» fikk ros av kritikerne og har toppet utlånslistene på Oslos biblioteker. «Fra Oslo til Lahore» er en uavhengig oppfølger. Vi følger norsk-pakistanske Ambar, «en sart sjel fra Kalbakken», og venninnene hennes, som man ble kjent med i debutboka. I åpningen av romanen er Ambar nygift med den noe eldre Omar, og bosatt i Lahore. Romanen åpner med korte e-poster fra Ambar til venninnene i Oslo, beskrivelser av middelklasselivet i Lahore: «Her gjør de ting jeg trodde var forbudt i Pakistan, og hemmelige steder har de også. Omar har vist meg noen av disse stedene (til farens store forargelse). Jeg har så mye å fortelle dere!»
Disse partiene fungerer svært bra: Khan gjengir ungdomssjargongen kort, konsist og humoristisk. I e-postene er handlingen og miljøet effektivt beskrevet, forfatteren kunne godt brukt denne e-postformen videre i romanen. Etter de innledende kapitlene avtar intensiteten, når de personlige ytringene glir over til et mer distansert fortellerperspektiv. Som leser ville jeg gjerne vært i Lahore litt lenger, og følt på stemningen som Kahn beskriver så godt: Et lykkelig middelklasseliv i en fremmed verden.
Men noe skal skje, noe må skje, handlingen skal drives framover. Et drap gjør at Ambar for en stund blir alene i verden. Fra dette punktet blir jeg usikker på hva jeg skal forvente. Skal dette være et psykologisk portrett av Ambar, eller en klassisk krim der handlingen drives fram av lysten til å få vite hvem forbryteren er? Etter lange beskrivelser av ulike bipersoners opplevelse av Ambars skjebne, trer krimgåten i bakgrunnen, til fordel for venninneforholdet.
En roman kan selvsagt være et psykologisk portrett og en krim på samme tid, men det er noe som knirker her. Handlingen drives ikke videre, den humper av gårde, på vei mot noe, men på en så omstendelig måte at jeg mister interessen både for mordgåten og venninnene.
På fiffig vis oppdager en venninne et viktig bevis i saken, utførlig beskrevet over flere sider. I neste kapittel gjenforteller venninnene denne samme historien, det vi som lesere allerede vet, til politiet. Hva er meningen med det? Er det en slags realisme Khan prøver å etterligne? På vei til Norefjell diskuterer venninnene om de skal spise frokost på veien eller ikke. Sikkert realistisk nok, men tynt lesestoff. Bi-karakterene er for flate til at det er mulig å bli interessert i dem og reaksjonene deres. Ambar er den enste karakteren som virker troverdig i romanen. Noen steder virker hun ung og litt naiv, mens noen av de språklige bildene er litt på siden: «Spørsmålene spratt opp som vonde kviser inne i hodet hennes», eller: «Uvissheten om hvorvidt Omar fortsatt var i live, gravde et stadig større hull i hodet hennes, et svart hull hun hadde lyst til å forsvinne ned i». Jeg er usikker på om dette er for å forsterke det litt naive bildet av Ambar, eller om det er språklige glipp fra forfatterens side.
Miljøet som Ambar og venninnene vanker i, er både annerledes og overfladisk. Ytre skjønnhet er viktig: «Hvis makeup var kunst, var hun en kunstner». Venninnene gir Ambar en ekte Chanel-kjole i avskjedspresang. De framstår som fargerike elementer i den norske hverdagen: Det bades i burkini på Norefjell, og venninnene raver rundt i Oslos gater på kveldstid, ruset på brus. Denne venninnegjengen har sjarm, og Khan lykkes godt med å formidle samholdet og vennskapet, grunntonen når de snakker sammen. Det er som individer disse unge damene framstår som uklare, uferdige.
Skal språket, karakterene, plottet være enklere i en ungdomsroman, enn i en voksenroman? Kanskje det? Men ikke slappere, dårligere. En forfatter sa en gang at han skrev ungdomsbøker for å finansiere de «virkelige» bøkene han ville skrive, bøkene for voksne. Ungdomsbøkene var lette å skrive, mente han, det gikk fort, særlig «lettlest»-bøkene. Khan er ikke en forfatter som skriver ungdomsbøker på si‘, jeg hadde ventet mer fra henne.
«Fra Oslo til Lahore» slutter på begynnelsen av en reise, venninnegjengen skal på tur. Så kanskje er det en oppfølger på gang. Får håpe den har et strammere plott enn denne romanen: «Alle fem satte seg i en sofagruppe like ved den store peisen. Det var godt og varmt, og spenningen forsvant».