I 2005 varslet Mehraz Rafat om vanstyre og hemmelighold i det statlige fondet for investering i utviklingsland, Norfund. Den påfølgende revisjonen bekreftet at det var hold i varslingen.
Misbruket av statlige bistandspenger beløp seg til flere hundre millioner. Etter hvert nådde saken mediene. Styret ble kastet og Kjell Roland ble ansatt som ny direktør. Den avsatte og vanærede direktøren, Per Emil Lindøe, ble flyttet til Kenya og beholdt sin millionlønn. Og varslerne? De fikk beskjed av den nye ledelsen om å finne seg noe nytt å gjøre.
Rafat forteller sin versjon av saken i den rykende ferske boka Ingen må få vite. Norfunds versjon får vi ikke tilgang til. Da saken ble tatt opp av NRK nylig, var direktør Rolands kommentar at dette var en «personalsak». Så snudde han ryggen til reporteren og gikk. Styreleder Kristin Clemet henviste til Roland. Utviklingsminister Heikki Holmås, på sin side, sier til NRK at han tar Norfund-styrets redegjørelse «til etterretning». Departementets holdning er altså at styret som anklages for brudd på arbeidsmiljøloven (for å si opp en varsler), selv skal vurdere hvorvidt de har brutt loven.
Norfund har bred politisk støtte. Med sine investeringer i utviklingsland er fondet også blitt en moteriktig kjæledegge for bistandsbransjen. Roland har uttrykt ambisjoner om at Norfund skal forvalte en hel prosent av oljefondet innen 2020. Før Stortinget bestemmer seg for noe slikt, bør Rafats sak gjennomgås av eksterne granskere, i tråd med de krav bistandsbransjen for øvrig må forholde seg til. Her heter det blant annet at varslere har krav på særskilt beskyttelse under arbeidsmiljøloven. Hvem stiller slike krav? Jo, det er faktisk Utenriksdepartementets egen varslingsordning.
Først publisert i avisen Vårt Land, 2. september 2013.