Kultur

PIONER

På mange måter kan fiksjonen spisse virkeligheten bedre enn dokumentaren. Slik er Pioner. Men vi skal likevel ikke glemme at virkeligheten i Nordsjøen var verre.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

PIONER
Jeg ble invitert til premieren i Colosseum på fredag. Filmen var god den. Nordsjødykker Angus Kleppe har gjort en fin jobb som dykkefaglig konsulent. han er en av de tre som på vegne av alle kjørte sak mot Staten i tre rettsinstanser, og tapte i de to øverste.

Nå er jo dette en krimhistorie, men mange av elementene er gjenkjennelige fra de tusener av dokumenter som har florert i dykkersaken. Regissøren får neppe blomster fra Oljedirektoratet. Så er da også virkeligheten verre enn fiksjonen.

Innledningsscenen var en omskrevet versjon av forsøksdykket til 500 meter i 1981, Deep EX 1. I dette dykket ble dykkerne med overlegg påført potensielt dødelig cerebral bends. I virkeligheten ble tre av dykkerne løftet fra 127 til 104 meter på to minutter, mot normalt vel 10 timer. Doppleren viste en kraftig gassboblestrøm til hjernen. Dette kom på toppen av at hele dekompresjonen viste bekymringsfulle verdier. To av de seks dykkerne har siden tatt sitt liv. Tre av de øvrige fire har pådratt seg varige skader.

Jeg minnes et dokument fra dykkerlegen Peter Bennet i april 1975, der han skrev at 11 døde dykkere i 1974 trolig var toppen av isfjellet.

Arbeidstilsynet aksepterte på 70-tallet at døde dykkere ble fraktet fra plattform til internasjonalt farvann for at ulykker ikke skulle etterforskes. Har ikke årstall og navn i hodet, men en sak er beskrevet på stigmavakta.no. Da et forsikringsselskap ville vite detaljer, ble de henvist til Panama hvor dykkerfartøyet var registrert. Hverken den gang eller nå har Panama noe med sikkerhet i Nordsjøen å gjøre. Jeg vet ikke om etterlatte fikk noe oppgjør.

Filmen dveler ved forsøkene forut for rørstrekket over Norskerenna. Disse forsøkene var mislykkede også i virkeligheten, og viste at det ikke var mulig å benytte dykkere til dette arbeidet. Derfor forserte man renne med nyere teknologi, men myndighetene krevde dykkerberedskap om noe skulle gå galt. Statoil, Hydro og Saga spleiset da på å kjøpe dykkerberedskap hos Stolt Nielsen. Både kjøpere og selgere visste at beredskapen ikkle fantes, men politikerne ble beroliget. Kjøpesummen var 500 millioner kroner for tre år, en avtale som ble forlenget med ytterligere tre år. "Vi ser oss ikke tjent med å opplyse prisen," svarte Statoil da jeg skrev om saken for noen år siden.

Osv, osv. Mange grelle eksempler fins.

Alt fra tidlig 70-tall krevde dykkerne godkjente tabeller i stedet for selskapenes udokumenterte og hemmelig tabeller. Kravet ble gjentatte ganger avvist. OD var proppen i dette systemet. Først i 1991 ble tabeller innført, og trykkfallsyke ble nullet ut over natta.

Senvirkningene ser man i dag.

Selv gikk jeg på dykkerkurs i marinen som vel voksen mann i 1977. Representanter fra flere selskaper ville ha meg ut. På det tidspunktet var jeg offiser i Hæren og under plikttjeneste etter Krigsskolen. Den legendariske dykkerlegen Svein Eidsvik sa det slikt. "Framleis er kvart dykk i Nordsjøen eit eksperiment, der ein veit mykje om akuttskadane, men lite om langtidsskadane." Den setningen gjorde at jeg ikke hoppet over til Nordsjøen etter endt plikttjeneste. Jeg fant ut at helsa var for dyrebar til å eksperimentere med.

Annerledes var informasjonen i selskapene. De beste rutiner som fins, var omkvedet.
Dykkerne var med frivillig, påsto byråkraten i filmen akkurat som i det virkelige liv. Joda, dykkerne utsatte seg for dette frivillig, men på uinformert grunnlag. Det er et kvantesprang mellom å begi seg frivillig ut i et risikabelt yrke, til å begi seg frivillig ut på noe som med overveiende sannsynlighet vil skade deg. Disse skadene kjente myndighetene til, de feide bekymringene under teppet, og skapte en generasjon dykkere der nær 100 prosent ble påført skader, mange svært alvorlige.

Dette nekter de å ta ansvar for.

Fulle erstatning til skadde dykkere, utgjør ikke engang den årlige bonusen til sjefene i oljeselskapene, som ikke har tatt en time risiko. Dykkerne tapte i Høyesterett, men et viktig premiss er at dommen slår fast at dykkerne har krav på erstatning. Men kravet må rettes til selskapene. Som politisk aktør vil ikke Staten påberope seg foreldelse, men de nekter ansvar. Som eier derimot har deres selskap ansvar, men der påberopes foreldelse.

Dykkerne har et gyldig krav, men ingen steder å sende regninga. Spørsmålet er hva nå menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg sier. Svar er lovet denne måneden. Ironisk nok er jeg selv i Strasbourg de dagene i et annet oppdrag, så jeg får neppe høre resultatet førjeg er hjemme igjen.

Så tilbake til utgangspunktet. Filmen anbefales sterkt, og husk, virkeligheten var verre.

Terje M

Mer fra: Kultur