Det lysegrå rommet pryda av svart panel som en ramme som glir inn rundt meg der jeg stiger inn på kontoret. Han står vendt med ryggen til og snakker i telefonen. Vinduet bringer store mengder fosforhvitt lys inn i rommet.
-Yeah…Let´s just bring it on… on Tuesday?
Den kattemyke, slanke kroppen snur seg og jeg ser i et glimt for meg hvor lett han er på foten. Jeg tar et skritt tilbake slik man gjerne gjør for å gi noen mer plass. Og plass tar han, rolig ettertenksomt og med et mykt, skjevt flørtende smil.
-Welcome!
Han peker på en stol ved det digre kontorbordet. Jeg ser ledningen fra telefonen flette seg rundt stolen, binde meg fast, et lite øyeblikk før jeg skjelvende greier sette meg. Med korrekt dresskode kan jeg gå for å være et hvilket som helst maktmenneske og jeg tenker raskt at jeg skal spørre han om det korrekte. Stå på eksamen. Det vesentlige nå. Takker høflig for muligheten til å bringe noen tanker tilbake til Europa. Et Europa som nøler nå. Ja, hva tenker han om det? Hva tenker verdens mektigste om at USA igjen blir bragt inn i en ny krig i Midtøsten.
Jeg merker at spørsmålene mine er runde, høflige og jeg mister en hver kritisk sans.Det må være rommet, stemmen hans?, den er dyp, vakker og rolig… Det må være øynene hans? De skinner av det skarpeste intellekt.
En statsleder på besøk i dette rommet vis a vis denne mannen, har hun sjans? Opp mot dette; den vakre geparden, perfekte brune øyne som skinner med en egen vakker klang. Var det krig jeg skulle snakke om? Var det jusprofessoren? Eller var det et faktum at her skinner verdens mektigste mann i det klare dagslyset fra vinduet?
Perpleks støter jeg ut en pil midt i en av hans vakre setninger:
-But you, you authorized the drone attack on Jemen killing twenty one children and you beautifully… ehm.. you drone Waziristan again and again like it is full of dangerous aliens...»
De lange brune, velformede fingrene strekker han nå ut på bordflata og med begge hender skyver den smekre kroppen hen i mot meg. Han lener seg også mot meg nå, suger kinnene en smule inn og munnen blomstrer, men uten et ord. Blikket er intenst den tiden jeg nå lar alvoret synke og nå kan jeg ikke stoppe, for alt jeg kom her for er bare blitt en del av øyeblikket. Forsvaret mitt er rullet ut.
-Bring it on…
Jeg går igjennom den skitne historien hans. Juristen som i 2009 godkjente sitt første droneangrep. 14 jemenittiske kvinner og 21 barn som ble flerra opp og sendt til Allah. Den samme juristen som omskapte soldatene i Joint Special Operations Commando (JSOC) til en effektiv spøkelsesarmé som - godt gjemt for enhver granskende domstol - gjennomfører likvideringer i Bolivia, Peru, Ecuador, Paraguay, Fillippinene, Ukraina, Georgia, Afghanistan, Pakistan og Jemen. Hver tirsdag er det møte på dette kontoret med de nøye utplukkede terrorekspertene og nye mennesker plukkes ut. Hvem skal leve? Hvem skal dø denne uka, syns du?
Hvordan du dyrker fram terroister. Hvordan du manipulerer mediene med din vakre stemme og høye bekjentskaper! Guantanamo...Libyrakrigen... Mediekrigen som dere vant ved hjelp av den eneveldige emiren i Qatar og kanalen han personlig eier; Al-Jazeera. Det å male bildet av en Satan. Det samme gjør du og dine venner i Syria.
Han begynner å smile nå, pupillene dekker nesten det jordvarme brune. Jeg vet det. Dette er min gerilja. Jeg gir han de brennende groteske sidene av hans livshistorie. Jeg bruker alt jeg har av hersketeknikker nå. Jeg stiller han opp mot veggen med budskapet fra en han kjenner så altfor godt; «I have a dream…»
Du har bare et liv. Og det vil du bruke på dette viset? Som en nyttig idiot for enda et militært eventyr i Midtøsten. Enda flere løgner. Enda flere små barn som ikke har bedt om vakre, varme krigsbudskap. Enda flere nye kalde gravsteiner over den stormakten som risser seg inn i vår hukommelse med blodstenkede beslutninger. Noen ord som blir til død. Noen ord som kan bli til fred. Men en statsleder som lytter til fredsbønner hører visstnok ikke hjemme her. For krig er blitt de høye krigsherrenes egen logikk. Og med interessene til de få skal du lose oss inn i framtida. Men «the times they are changin», Barack… Jeg lover deg, tidene vil forandre seg.
For freden har ikke sunget siste sang.