Jeg har vokst opp i et venstreekstremistisk hjem. Det ble klart denne uka, da jeg bladde meg gjennom avisbunken som hadde hopet seg opp i ferien. Da fikk jeg nemlig oppdatert meg på debatten omkring boka «Venstreekstremisme. Ideer og bevegelser», skrevet av en gruppe forskere innen totalitarisme og demokrati.
Jeg skal innrømme at jeg ikke tok beskyldningen så tungt, vi AKP (ml)-unger har tross alt vært vitner til noen runder med oppgjør og avlat. Dessuten ble jeg kalt verre ting da jeg vokste opp i Larvik på det mørkeblå åttitallet. «Kommunistsvin» og «feministfitte», for eksempel. Barn av ml-ere kan fortelle historier som virker absurde - i beste fall eksotiske - for yngre generasjoner. Vi gikk i demonstrasjonstog og ropte slagord vi ikke forsto. Gjerne på spansk. Om sommeren dro vi på pionerleir, der flere av ungene var blitt utstyrt med falske navn hjemmefra. De voksne hadde nemlig en paranoid forestilling om at de ble overvåket av PST.
På andre områder i livet var raddisforeldrene langt mer avslappet: Dette var en verden uten hjelmer og sikkerhetsbelter, der man ennå ikke hadde begynt å regne på hva som er et passende antall alkoholenheter å konsumere i selskap med barn. Vi var passive røykere, alle som én. Og hvis du ble bilsyk i baksetet på grunn av den tette røyklufta, fikk du bare beskjed om å sveive ned ruta og puste ut av vinduet. Med barndomsminner som dette underholder vi hverandre. Og så ler vi litt av våre gærne 70-tallsforeldre, der vi står ved kjøkkenbenken og trykker ut hjerteformede fiskepuddingskiver til minstens matboks.
Sjansen er ytterst liten for at noen vil finne på å overvåke min generasjon. For ikke å snakke om de som kommer etter oss: Generasjon Status Quo. Forskerne har gitt dem dette tilnavnet fordi de fullstendig mangler vilje til opprør og systemkritikk. Dagens unge er konforme, konservative og uhyre ambisiøse - på egne vegne. Valgdeltakelsen er lav, og fagforeningene sliter med å få dem til å stille opp. «Utrolig kjedelige!» vil nok mange hevde. Men det blir selvsagt litt urettferdig. Raddisene på 70-tallet hadde store slag å kjempe, dype tanker som skulle tenkes, viktige reformer og rettigheter som skulle på plass. I dag føler ungdommen at jobben er gjort, og i deres øyne er det norske samfunnet så velfungerende som det kan bli. Eller som en spøkefull deltaker på Sosialistisk Ungdoms sommerleir nylig sa til Morgenbladet: «Sosialistenes neste kampsak i Norge kan være at også kuer skal få en seng å sove i.»
Debatten om væpna revolusjon og venstreekstremisme på 70-tallet skal jeg la ligge, den føler jeg tilhører generasjonen før meg. Og kjenner jeg dem rett, kommer de til å dure videre om saken helt til alle involverte ligger i graven. Men jeg dveler gjerne litt ved ordets stamme: ekstrem. Hva som faller inn under definisjonen avhenger selvsagt av hvem du spør, men ifølge leksikon betegner ordet noe ytterliggående, noe som går til den ytterste grense. Vår bruk av begrepet er imidlertid i ferd med å utvannes, bare den siste uka har avisene trykket saker om «ekstrem-ateister», bh-er med ekstremløft og Putins nye ekstremlimousin. På TV kan du zappe deg mellom programmer som «Ekstrem oppussing», «Ekstrem Makeover», «Ekstreme samlere» og «Ekstremt vekttap». Det ekstreme selger utvilsomt.
«Susanne er en xtreme-mamma» skrev Dagbladet i forrige uke. De fortalte om den 37 år gamle tobarnsmora som trener 15-18 timer i uka for å delta i verdens tøffeste triatlon, Norseman Xtreme. «Er det blitt typisk norsk å delta i ekstreme mosjonsløp?» spurte avisen. For oss som ble født på 70- og 80-tallet er det i hvert fall typisk å overdrive litt. Ta den helt ut, liksom. For midt på treet vil ingen henge. Vi trakter hele tida etter å være sunnere, sprekere, glattere, rikere, tynnere og mer originale enn gjennomsnittet. Jeg tror mange vil være enige i at vi lever i en mer ekstrem tidsalder i dag enn i de radikale søttiåra. Om ikke politisk, så på det personlige plan.
Når vi gifter oss, for eksempel, da slår vi på stortromma som ingen generasjoner har gjort før oss. Noen blir visst de reneste «bridezillaer». Og når vi blir foreldre, skal vi være best på det også. Vi leser oss opp på temaet, og blir helikopterfedre og tigermødre. Når vi bygger bo, skal ingenting overlates til tilfeldighetene. Hør for eksempel hvordan denne husmorbloggeren beskriver hjemmet sitt for Aftenposten: «Jeg vil kanskje kalle det ’moderne møter shabby chic’ - med innslag av klassisk, svensk gustaviansk stil og amerikansk New England-stil.»
Ekstremt? Jeg vil hevde det.
Jeg vet ikke om det er på grunn av min såkalt venstreekstreme oppvekst at jeg er blitt så grunnleggende skeptisk til alt som smaker av overdrivelse. Jeg skvetter av folk som virker skråsikre, overbeviste, frelste. Rygger umiddelbart når noen får det maniske draget i øya. Hvis jeg skulle følge i mine foreldres fotspor og velge meg en «isme», måtte det nok blitt pragmatismen. Muligens ekstrem pragmatisme. «Det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg hele haka», sa Kåre Valebrokk til Dagens Næringsliv da avisen ba om en kommentar til dagens treningshysteri for et par år tilbake. Avdøde Valebrokk skal i så fall få være min Lenin.